Opp og ned

Ja, det betegner formen min i høst. Eller jeg vil helst si ned. Etter Oslo maraton har det blitt få løpeturer utenom Runners treningene to ganger i uka og turene har vært kortere enn vanlig.
Etter at forkjølelsen slapp taket kjentes imidlertid formen stigende og turene ble litt lengre og intervallene litt tøffere. Derfor gledet jeg meg til en langtur på lørdag i skogen mens det var dagslys. Ja, for lyset ser jeg jo ikke hele uka - mørkt når jeg går på jobb og mørkt når jeg kommer hjem - men isteden ble det gåtur. Og det var kanskje like greit for jammen var det glatt! Heldigvis hadde jeg piggsko og det ble derfor en hyggelig tur likevel. Jeg hadde til og med tid til å lese opplysningsskiltene om Åmodt seter og hva en skåbom er for noe. For øvrig møtte jeg en løper som har løpt mye i Østmarka og jeg hadde litt moro av å spørre ham om han hadde hatt tid til å lese disse skiltene, noe han selvfølgelig ikke hadde! Vet jo hvordan det er selv, er man på løpetur stopper man ikke for å lese slike skilter!
Men nå skal ikke dette være en sutre blogg, det er da nok av elendighet  i verden og en amatør løpers bekymringer om sviktende form er heller lite å jamre seg over! Så heretter regner jeg med at det bare går oppover så i kveld blir det Runners trening!

Løpetur om høsten

Slike løpeturer som jeg hadde på lørdag gir virkelig inspirasjon og gir masse energi! Det var tilnærmet helt perfekt: solen skinte, tynt lag med snø, rent og pent og ikke glatt! Jeg løp riktignok med piggsko og det var en fordel på skogsvegene, men i terrenget hadde det holdt med vanlige terrengsko. Nesten to timer i rolig tempo var bare helt herlig og kjentes bedre ut enn på lenge. Kroppen spilte på lag igjen, heldigvis! Siden det har blitt lite løping de siste 4-6 ukene, vant fornuften og turen ble ikke altfor lang. Akkurat passe, var ikke dønn utslitt etterpå og lang nok til å gi den nytelsen jeg virkelig digger. Slike rolige langturer i marka er definitivt det beste jeg vet. Så hunden og jeg koste oss nesten glugg i hjel!
Og enda var det overskudd til å vaske tak og vegger på badet samt steke krumkaker da jeg kom hjem. Hvilken fantastisk dag! På kvelden snudde været og søndag var det helt annerledes: snøen var borte og det var mørkt, vått og trist. Så det gjelder å gripe mulighetene og kaste seg ut når det er mulig!

Sesongslutt

Ja, nå er det lenge siden oppdatering fra min side!
Motivasjonen har vært laber både på treningsfronten og bloggfronten. Etter Oslo maraton har jeg vært slapp, kroppen har vært sliten og dermed synker motivasjonen. Og når jeg ikke trener, er det heller ikke noe å blogge om!
Så fikk jeg en kraftig forkjølelse som slo meg litt ut og det ble lite eller ingen trening noen uker. En ukes ferie på Nordseter hjalp litt på motivasjonen: skiturer hver dag er jo bare helt topp!
Men nå er jeg i gang igjen. Løpeturene er tunge, det skal neimen ikke lange oppholdet til før formen synker! Og for ikke å snakke om styrketreningen: kjenner veldig godt at også styrke er ferskvare.
Nå er imidlertid rutinene på plass og formen skal bygges gradvis opp igjen. Etter jul blir det langturer igjen med sikte på neste års konkurranser.
Og hva er vel mer oppløftende og motiverende enn å melde seg på konkurranser? Sentrumsløpet er lagt inn og jeg satser også på Råskinnet, Fjellgeita på Beito og birken. På birken håper jeg å få merket for 10.gang, en egen premie for dette frister selvsagt! Nordmarka Skogsmaraton har ikke kommet med opplysninger for 2015 enda, men jeg håper at det blir en ny mulighet for perser her! Målet for 2015 er klart: grunnlaget skal være bedre slik at det blir lettere å gjennomføre de lange konkurransene og jeg håper selvsagt på en ørliten forbedring av tidene. Spesielt høstens løp gikk dårlig i år synes jeg, så der har jeg litt å gå på.
Nå skal jeg bare kose meg med treningen fram til jul, styrke og løping + yoga. Så blir det mye skigåing i juleferien og så er jeg i gang for fullt på nyåret!

Jo da, jeg er fremdeles en løper!

Det har vært stille fra min kant en stund nå. Hvis noen trodde at jeg ikke løp, men bare lå på sofaen og slappet av, så er det feil! Selvsagt løper jeg fremdeles. Men jeg har senket skuldrene og løper bare rolige koseturer. På hytta har det blitt tur til butikken på Sjusjøen over Lunkefjell, 15,5 km. Hjemme småjogger jeg rundt i Østmarka. Det virker imidlertid som kroppen trenger litt hvile. Den er rett og slett sliten og baksiden av lårene er konstant støle. Derfor er ikke løpeturene så lange og intensiteten på intervallene ikke så heftig.
Isteden har det blitt noen turer på rulleski og jeg er i ferd med å prøve å legge innen yogatime i uken. Variasjon er tingen! Og jeg gleder meg til skiene kan tas fram! En ferie på Nordseter lokker og jeg håper det er skiføre da.
Ellers morer jeg meg med å lese om andres løpeopplevelser og om løping generelt.
Planer for neste års sesong skal legges og da kommer jeg sterkere tilbake!

Livet etter et løp - hva nå?

Det finnes jo ærlig talt et liv utenom løpingen også, men det er vel flere enn meg som føler et tomrom når målet for sesongen er nådd?
Målet denne sesongen var jo strengt tatt maraton i Selen. Det gikk ikke så veldig bra, ei heller på de andre løpene i høst. Etter egen oppfatning da.
Vel, da bør vel strategien bli litt annerledes framover. En ting er at kroppen er litt sliten for tiden, en annen ting er at baksiden på det ene låret egentlig har vært vondt - mer eller mindre - et helt år. Jeg er flink til å ignorere smerter så lenge det ikke er helt invalidiserende, men det spørs om jeg ikke burde ta det mer alvorlig nå. Tenker å prøve skumrullen en stund framover. Gudsjammerlig kjedelig og ganske ubehagelig, men kanskje gjør det godt på lang sikt!
Har så smått i tankene Jessheim maraton i november, kanskje en halvmaraton der? Utover det blir det ingen konkurranser framover. Satser på lettere og kortere økter og styrketrening og skal prøve å få til noen økter på rulleski før skisesongen setter inn. Etter jul har jeg tenkt å gradvis øke langturene utover våren for å være bedre rustet til de lange løpene, spesielt Nordmarka skogsmaraton.
Er enig med meg selv at dette er en god plan!

Oslo Maraton

Det må jo være et varsel fra AS kroppen at den synes det er nok med konkurranser i år når jeg før hvert løp føler at forkjølelsen er på gang? Slik også denne gang. Fredag var jeg skikkelig groggy og da jeg våknet på lørdag morgen var kroppen absolutt ikke samarbeidsvillig. Men jeg kaster da ikke inn håndkleet av den grunn! Nei, det er bare å komme seg innover. Et stort pluss er å jobbe i sentrum slik at jobben er basen før og etter. Ikke noe problem med bagasjeinnlevering eller dokø. Et par-tre av mine klubbvenner benyttet seg også av tilbudet. Klokken 13.20 beveget vi oss mot start som for min del gikk 13.45. Da møtte vi et par klubbvenner som lurte på hvor de skulle levere inn bagasjen. Nei, ikke visste vi og de vi spurte veivet med armene mot spikersuppa. Vi måtte bare gå videre for å rekke å finne oss en plass. Heldigvis hadde Liv vært tidlig ute og vært på rekognosering slik at hun visste hvor de ulike puljene startet. For med så mye folk var det neimen ikke lett å finne fram. Mye folk og god stemning! Frøydis og jeg så etter 1.45 ballongen, men den skulle visst befinne seg langt bakover. Vi hadde fått start i pulje 2, så da valgte vi å bli stående der. Tiden min i fjor var 1.46, men jeg visste at det var uoppnåelig i år. Håpet på 1.48, men var forberedt på at det også skulle holde hardt.
Vi hørte ikke noe startskudd, men plutselig begynte massen å røre på seg så vi skjønte at racet var i gang! Satte på klokka ved matta og dermed var vi i gang. Det var helt supert løpevær, visstnok 16 grader, lett overskyet og ingen vind. Jeg tenkte først på å løpe i kjole, men det ble litt for kjølig tenkte jeg så valget falt på shorts og runners t-skjorta. Det ble varmt nok etter hvert, solen stakk fram og i bevegelse blir det ikke kaldt. Tja hva skal jeg si om hvordan det gikk? De første 10 km gikk raskere enn de neste 10, men på de siste 3 hadde jeg høyest kilometerfart! Det gikk tungt mellom 14 og 16-17, men etter det løsnet det litt og jeg fikk mer fart på beina.
Mange som heia undervegs selv om nordmenn vanligvis ikke er så veldig flinke til det. Mange ropte "heia Anne" og det tok litt tid før jeg skjønte at det var meg! Blir jo alltid kalt Anne-Brit. Løypa er litt kronglete, mange svinger og litt smalt enkelte steder og ikke minst mye folk! Uvant for meg som har løpt flere terrengløp hvor det er ganske glissent undervegs. Men det er jo artig at det er så mye liv langs løypa. Jeg har lest etterpå at folk har etterlyst noe å spise langs løypa. På en halvmaraton trenger ikke jeg å spise, men jeg skjønner at de som skal løpe helmaraton absolutt trenger det. Sammenlignet med løpet i Selen og Nordmarka Skogsmaraton var det temmelig magert her. Jeg så ikke annet enn vann og energidrikk. Et sted delte de ut Maxim barer, men muligens måtte man ha betalt for dette på forhånd. Skulle jeg ha løpt hel her ville jeg sikre meg med egne barer.
Jeg hadde en fin tur selv om formen ikke var på topp og målet om en (for meg) bra tid svant hen. Tiden ble 1.50.28 og jeg bør jo være fornøyd med det ut i fra formen. Og Oslo maraton er jo en happening løpere bare må ha med seg!
Men nå er det slutt på konkurranser for i år, nå skal jeg lade opp til neste år! Har allerede begynt å planlegge - og jeg skjønner at jeg må velge meg ut noen færre løp jeg skal gjøre det bra i. Det er mer tilfredsstillende enn å halse gjennom mange løp og gjøre det sånn passe bra. Og jeg skal ha flere lange langturer  - opp i mot 3 mil! Jeg gleder meg allerede!
Og forkjølelsen? - Den kom ikke, alle symptomer borte vekk dagen etter løpet!

Tiden etter maraton

Hvis noen tror at piffen har gått ut av meg så er det feil! Dagene etter maraton i Selen var jeg riktignok ikke særlig lysten på å løpe. Den 4. dagen forsøkte jeg meg på en styrketreningsøkt og det gikk egentlig ganske bra. Løpeøkta dagen etter det gikk ikke så veldig bra, da kjente jeg at jeg fremdeles var sliten. Slik var det også med neste økt, men så begynte det å løsne. På lørdag 14 dager etter maraton hadde jeg en løpetur på 17 km i Gjerdrum sammen med noen Runners venner. Og det gikk egentlig ganske greit selv om kroppen var litt uvillig og det var veldig tungt å komme i gang. Alene hadde jeg nok ikke klart det, men med hyggelig prat samtidig gikk det unna.
Og jeg var ikke mer lei enn at jeg knapt en uke etter den slitsomme maraton i Selen kjøpte et startnummer i Oslo maraton. Denne gangen holder jeg meg til halvmaraton, noe annet ville vært veldig ufornuftig! Og jeg gleder meg!

Fjellmaraton i Selen

Glade, men nervøse damer før start på henholdsvis halv- og helmaraton.

Fremdeles optimistisk og med friske ben på matstasjonen ved Snøgubben.

Så er denne sesongens største mål overstått! Og det ble fryktelig tungt og slitsomt!
Vi startet i Lindvallen ved Experium. Det var 42 damer og 153 menn som fullførte den hele distansen. De første 5 km gikk langs vegen/på vegen opp til Høfjellshotellet. Der var den første drikkestasjonen og deretter skilte 21 og 42 km løypa lag. Vi som løp lang løype tok en sløyfe opp over Østfjellsstugan. Der var det en asfaltert turveg de første 2-3 km, deretter ble det grusveg. På toppen var det ny drikkestasjon og så gikk det nedover mot Høgfjellshotellet på sti.
Etter å ha passert Høgfjellshotellet igjen gikk det litt opp og ned mot Hemfjellsstugan og videre til Hemfjellstangen. Løypa gikk her på klopper og stier. På stiene var det mye stein og ganske ulendt. Enkelte partier hadde lange strekker med klopper. Etter å ha løpt lenge på dette ble beina temmelig tunge og stive og det var krevende å komme over på de steinete partiene. Her var det mange partier med flotte omgivelser og fin utsikt.
 På Hemfjellstangen gikk det en del på grusveg rundt i hyttebebyggelsen. Så gikk det oppover på grusveg et par km. Selv om det er lettere å løpe på veg enn på steinete sti, er det krevende likevel. Å se grusvegen slynge seg oppover er ganske tungt. Så her måtte jeg gå en del. Det var jeg ikke alene om! Vi hadde nå kommet til 30 km og kroppen begynner å bli sliten. Jeg var egentlig sliten etter 22 km og tenkte da syndige tanker om at det hadde holdt å løpe halvmaraton....
Og ved 30 km var det egentlig slutt på kreftene. Beina var som tømmerstokker, dønn stive. Men man kaster da ikke inn håndkleet for det! Det er da det er hyggelig å snakke med andre og oppmuntre hverandre. Jeg løp lenge sammen med en svensk kar som var kjempe hyggelig. Han hadde løpt på 5.12 i fjor og håpet på en litt bedre tid i år. Jeg tenkte før start at jeg skulle bli kjempe glad om jeg kom under 4.30. Det skjønte jeg etter 20 km at var uoppnåelig. Da gjaldt det bare å komme seg i mål!
Litt hyggeligere ble det når vi var ferdige med grusvegen og kom inn på sti igjen. Selv om det egentlig var umulig å løfte beina over alle disse steinene! Men du verden så flott det var her.
Og endelig kom vi til drikkestasjonen ved Snøgubben igjen. Her stod min kjære som hadde ventet og frosset i tre timer! Snakk om tålmodig mann! Etter dette gikk det nedover et par km og han løp sammen med meg til mål. Her kunne jeg faktisk gi på litt, orket ikke å holde igjen, men passet på å ikke snuble. Flere hadde problemer her og måtte gå, da var det ekstra deilig å kunne gasse på litt. Men så var vi nede og det var enda drøye km til mål. Min kjære heiet og pushet og prøvde å fortelle morsomheter.
Og endelig var jeg i mål! Egentlig helt gåen, men de påstod at jeg ikke så spesielt sliten ut!
Løperne fikk gratis adgang til svømmehallen med badstue og dampbad. Utrolig herlig!
Så bar det tilbake til Gammelgården hvor vi overnattet til en liten hvil før det var bankett i Experium med god mat og underholdning. Kl 22 var jeg fornøyd og lengtet etter sengen!
Summa sumarum er jeg veldig fornøyd med hele arrangementet. Eneste minuset var at det ikke er klasseinndeling, alle damer i samme løype tilhører samme klasse. Uten at dette la noen demper på totalopplevelsen!
Og neste år? Er jeg sikkert tilbake for å forbedre tiden som ble 5.04! Nesten en time lenger enn Nordmarka Skogsmaraton - det sier jo litt om hvor tung denne løypa er. Jeg må trene mer på lengre turer, det er helt sikkert.

Den største utfordringen i år

Det jeg anser som den største utfordringen i år nærmer seg: Fjellmaraton i Selen. Men er jeg godt nok forberedt? Det kan man vel sjelden si, og jeg er litt smånervøs fordi jeg synes jeg har for få lange langturer i år. Men neste år, da....
Jeg har jo løpt en del turer i marka, der kan man nesten ikke telle km, men må se på tiden man er ute. Og jeg har flere halvmaraton i beina, både i konkurranser og på trening. Så får vi se da om det holder til at jeg får en fin tur der borte i Selen! Løypa høres ganske tøff ut: en del stigning og 80% sti. Det er jo der jeg liker meg best, i skogen er jeg i mitt rette element. Og jeg håper det blir en fin totalopplevelse! Marit K. skal løpe halvmaraton og vi har med mannfolka våre som støtteapparat. Vi skal bo på Gammelgården og kose oss der, spise god mat og gjøre det beste ut av turen.
Når jeg tenker meg om har jeg vel ikke løpt konkurranse i Sverige noen gang så det blir en ny opplevelse det også. Løpet virker dessuten godt organisert og opplegget ser bra ut.
Da sier jeg bare tvi-tvi til meg selv, klapp på skulderen og lykke til!

Aktiv høst

Blide Runners damer på Sørumsand.

 

Ja, høsten har definitivt kommet. Luften er råere, men også friskere og det blir tidligere mørkt om kvelden. Men fremdeles er det lyst så lenge at en vi kan trene mens det er lyst!
To karuseller er unnagjort allerede. Disse er gjennomført på dårligere tider enn i fjor - hva skyldes nå det? Har distanse gått utover fart?
Det er artig å lese andres blogger. Noen er skuffet over ikke å komme under 3 timer på helmaraton, andre at de ikke klarer 5 km på under 20 minutter. Jeg er ikke helt der, men vi har hver våre mål og får være fornøyd med det! I karusell-løpene er det stadig flere som går, jo eldre klasser-jo flere. Så her er det rom for alle, heldigvis. Alle er vi i bevegelse, kommer ut av sofaen og ut i frisk luft!
Uansett er målet mitt Fjellmaraton i Selen neste lørdag. Fram til da får jeg bare kruse framover og samle overskudd!

Sjusjøløpet

Så var det lørdag igjen og på tide å konkurrere! Ja, det har jo nesten blitt en vane med en konkurranse på lørdag for tiden. Uken i mellom tok jeg det med ro, det ble bare et par løpeturer med noen få drag for å få litt fart i beina igjen. Og kroppen føltes ikke så verst på lørdag, men sprudlende har jeg ikke følt meg i hele sommer. Kroppen er litt død, vanskelig å få fart på den. Og jeg husket fra i fjor at dette løpet var tøft, mye stigning og stier med mange steiner . Men du verden for en flott trasè! Over tre topper med en fantastisk utsikt over Sjusjøen.
Vel i gang løper vi først 4 km ganske flatt langt Sjusjøvannet. Pulsen ble fort høy og jeg ble veldig andpusten. Så derfor ble det litt gåing i den bratteste stigningen, men det var jeg ikke alene om. Vi var lenge tre kvinner som holdt følge, min klubbvenninne Solveig og Marit som ble nr 3 i klassen min. Men etter andre matstasjon dro Solveig av sted på utrolig lette bein! Men jeg har sett at hun er i bra form for tiden. Etter en del nedoverbakke løp jeg forbi Marit og var lenge alene i løypa.
Etter det fantastisk fine partiet over fjellene kommer vi ned på en grusveg med til dels grove steiner hvor det er litt leit å løpe. Mine Salomonsko er imidlertid utrolig gode å løpe på også der, så det gikk greit.
Deretter er det litt sti og den siste drikkestasjonen før vi kommer ut på vegen. Dette er det kjedeligste partiet i løypa, men i år var den kortet ned til knappe 2 km før vi dro inn i terrenget igjen. Her var det imidlertid ganske tungt å løpe: dårlig sti i høyt gress hvor man ikke så de små ujevnhetene. Det gjaldt å fokusere på hvor merkingen er - siden jeg lenge løp alene var det ingen foran meg heller - og da er det vanskelig å følge med hvor man løper. Løypas våteste parti dette, men det er jo så tørt i år at det ikke er noe problem.
Endelig i mål, dessverre 1 minutt dårligere enn i fjor, men det holdt likevel til klasseseier! Det var tre spreke damer i klassen min 50-59 år og alle fikk premie. Min var en termos og tøyvask for treningstøy. Solveig kom i mål 3,5 minutt før meg og hun fikk også premie.
Denne løypa er fantastisk flott og jeg kommer tilbake neste år!

Kongsvinger maraton

 Foto nr 1: Rolf Bakken

På forhånd var beina tunge og kroppen lite medgjørlig. Da lørdag kom, var i hvert fall beina litt mindre tunge, men ville kroppen være mer medgjørlig? Dagen startet med regn og jeg hadde et håp om at det ikke skulle blir så varmt. Men innen starten kl 13 skinte solen og varmen ble mer og mer påtrengende...
Jeg plasserte bikkja på hytta til datteren min sin svigerfamilie ikke så langt unna og fant vegen til Sæter gård. Det var ikke så mange Runnere med denne gangen: Åge Jensen som skulle løpe helmaraton, Kari Jensen, Steinar Sidselrud og jeg som skulle løpe halv.
Orket ikke å varme opp så mye, passet på å få i meg nok drikke og deretter tømme tanken.
Så gikk starten og beina var i gang! Det gikk tungt til å begynne med og pulsen ble fort høy. Gjennomsnitt puls lå på 160 hele vegen, maks 173. Det forteller vel litt om at jeg jobbet hardt! Det var enda flere oppoverbakker enn det jeg husket, mens stiene var færre. Kanskje kom det av at det var lagt på jord mange steder og breiet ut til veg. På disse vegene lå det store steiner og det var derfor ikke helt enkelte å løpe der. Det krevde i hvert fall litt konsentrasjon. Mellom 5 og 10 km gikk det fryktelig tungt og dette er også den verste delen av løypa. Holdt å snuble gjorde jeg også, hentet meg inn igjen i siste liten heldigvis. Å ramle på disse store steinene så ikke særlig behagelig ut.
Etter 10 km gikk det litt lettere og da vi kom ut på vegen bortover mot vending ved ca 15 km, gikk det veldig greit. Greide å øke farten litt og beina var medgjørlige. 15-20 km gikk greit, men så kom vi ut på asfalten igjen og den siste biten er temmelig tung. For ikke å si når vi kommer inn på gressbanen, der er det utrolig tungt å løpe. Jeg løp med svampen hele vegen og fuktet den på hver matstasjon. Fingrene var helt tråe etter alt vannet! Og matstasjonene kommer tett i dette løpet: hele 9 på halvmaraton gjør at en får i seg væske ofte. Jeg som ikke klarer å få i meg så mye av gangen passet på å få i meg litt vann på hver stasjon. Målet mitt før et løp er alltid å ikke løpe dårligere enn sist jeg løp det samme løpet. Jeg skjønte allerede på forhånd at det ikke var oppnåelig denne gangen. Men jeg kom under 2 timer med et skrik: 1.59.35 og det er jeg godt fornøyd med på dette tunge løpet. Det var flere som slet i varmen selv om forholdene var optimale ellers: tørt og fint over alt.
Premieutdelingen kunne ikke foregå før alle i klassen hadde kommet inn og det gjorde at mange måtte vente lenge. Jeg ventet bare på Kari siden det bare var oss to i klassen. Dermed gjorde Runners rent bord i klassen 55-59 år!
En kald øl ventet på meg på hytta i Odalen og du verden så godt det smakte!

Og hva gjorde jeg da jeg kom hjem på søndag? Jo, meldte meg på halvmaraton på Sjusjøløpet: http://sjusjoenlangrennsarena.no/nyheter/velkommen_til_sjusjolopet/

Nye løpesko

Rett før ferien kjøpte jeg meg nye løpesko. Altra har jeg aldri hatt før, utrolig lette og de kjentes gode på foten. Men antagelig burde jeg hatt et halvt nr større enn det jeg kjøpte, for allerede under første løpetur kjente jeg at de tok meg oppå tærne. Jeg har liten fot, men den er høy over vrista og bred så jeg synes ikke det er så enkelt å få gode sko.
Vel, nå har jeg bare løpt tre turer med dem enda så jeg får vel gi dem litt mer tid før dommen faller!
Tanken var at jeg skulle bruke dem på korte, litt hurtigere turer og intervaller.
For tiden er det ikke mulig å få opp farten, beina og kroppen er så tunge som bly. Jeg husker at det var tungt etter ferien i fjor også, men hvor lenge kan jeg skylde på tunge bein etter fjellturene?
I morgen skal jeg være klar for Kongsvinger halvmaraton, men er jeg det tro?
Det får vi svar på i morgen!

Dagene etter maraton og ferietid

Så er fire herlige ferieuker over. I uken etter Nordmarka Skogsmaraton ble det ingen trening. De første dagene hadde jeg verken lyst eller ork, så ble jeg forkjølet. Uken etter gjennomførte jeg tre økter på til sammen 3 mil. Den andre ferieuka fikk jeg en langtur på 18 km, en på 6 og en på 16. Ferien synes jeg er en perfekt tid å trene på. Når en bare legger til rette for det innimellom sosialt samvær og diverse vedlikehold på hytta.
Etter dette fulgte to uker med fotturer i fjellet. Først en uke i Jotunheimen. Var hjemom i to dager og rakk en løpetur på 8 km før avreise til Skarvheimen og fantastisk fine dager der.
Men for en herlig sommer vi har hatt! Nesten i varmeste laget til å trene, men jeg synes det går helt greit med rolige langturer i skogen. Spesielt når man kan avslutte med et bad i en innsjø, det er tegn på en optimal sommer!
Denne uka må jeg prøve å få fart i beina etter fjellturene fram mot Kongsvinger (halv)maraton på lørdag. Uken etter er det Sjusjøløpet og da er det bare 3 uker igjen til Fjellmaraton i Selen.

Nordmarka Skogsmaraton

 

Lørdag var tiden kommet for det andre av årets høydepunkt: Nordmarka Skogsmaraton. Jeg har jo vært litt skeptisk til dette løpet i år siden jeg har for få lange langturer. Ble fryktelig sliten sist helg etter birkebeinerløpet og nå skulle jeg løpe dobbelt så langt!
Heldigvis var det ikke så varmt denne dagen. Litt kjølig før vi startet faktisk, og det ble en helt perfekt løpedag. 13-14 grader, lettskyet og et par regndrypp undervegs. Den første halvparten løp jeg delvis sammen med Mona, en klubbvenninne. Jeg så imidlertid tidlig at hun så sterk ut i bakkene og tenkte hun kom til å rykke. Og det gjorde hun litt før halvvegs og jeg hadde ingen sjanse til å henge på. Målet mitt før start var å klare tiden fra i fjor, i hvert fall ikke dårligere. Da løp jeg på 4.08.46 og ble nr 3 i klassen.
Jeg har kjøpt ny pulsklokke: Garmin 220, men fikk ikke startet den ved start. Det gikk drøye 10 km før jeg klarte å starte den. Ellers er jeg veldig fornøyd med denne klokken, litt nettere enn den forrige 305. Må bare lære meg å bruke den! Den første halvmaraton gikk ganske greit egentlig. Fikk ikke mellomtiden, men tror den ble ca 1.58. Fram til 3 mil begynte det å bli tyngre. Jeg klarte å få i meg en Rawbite mellom 12 og 20 km, men etter det var det stopp i inntaket. Etter at jeg ble litt uggen i magen etter inntak av litt sportsdrikke holdt jeg meg til vann resten av løpet og det gikk heldigvis bra. Ble ikke tom og magen holdt seg grei. Beina ble fryktelig tunge og stive etter hvert og rumpa føltes voldsom og stor! En merkelig følelse! Stipartiet løser litt opp i beina synes jeg, det blir litt monotont å bare løpe på grusveger. Men etter 35 km begynte det å røyne skikkelig på. Jeg har blitt litt flinkere til å tenke positivt og det kommer jammen godt med på slutten av lange løp! Tror imidlertid at jeg var enda mer sliten i fjor. Og jeg skjønte at jeg bare måtte gi på skulle jeg holde tiden fra i fjor! Og den ble 4.08.05 og det holdt jammen til første plass i klassen! Helt utrolig! Jeg er kjempe fornøyd! Fin premie også. Ble innviet som brødfat på søndag.
Tanken mot slutten var at "nå skal jeg ikke løpe en meter - på i hvert fall èn uke"!
Etter det er det bare å lade opp med flere langturer fram mot Fjellmaraton i Selen.

Birkebeinerløpet 2014

 

 

 

Som vanlig startet vi oppladingen i Håkonshall fredag ettermiddag. Mye fint løpetøy som frister. Noen ganger begrenser handlingen seg av utvalget. F.eks. hadde Craft singlet som fristet, men når minste str er L har de kanskje bommet litt på handlegruppen? Vi var tre jenter som dro oppover sammen og 2 av oss hadde singlet på handlelisten, så der mistet Craft et par kjøpere. Men heldigvis var det andre merker som hadde riktig str. Vi klarte å svi av noen kroner og gikk lykkelig ut med fargerikt løpetøy.

Fredag kveld var det skikkelig surt og kaldt på hytta og det blåste noe aldeles forferdelig. Vår couch Bjarne var oppe tidlig og fyrte i peisen på morgenkvisten. Og når det bare var 5 grader trengtes det!
Solveig startet kl 9 så hun dro tidlig av gårde. Helen og jeg kunne ta det litt med ro og nyte en god frokost. For min del etterfulgt av "superdrikken" min: Ringer, blåbærsaft og Farris. Drakk også en del av dette på fredag. Resultatet var blåbærflekker på alle klærne jeg hadde på meg. Heldigvis viste det seg at Vanish tok alle flekkene!

Til tross for den kalde starten på dagen var det ikke noe problem å bestemme løpeantrekket: shorts og singlet. Det var spådd sol og varme og det stemte. Litt for godt kanskje for det ble utrolig varmt.

Målet mitt var å løpe 1 minutt fortere enn i fjor, men det skjønte jeg etter hvert skulle holde hardt. Bakkene var tunge i starten, svetten rant og det er utrolig vanskelig å få i seg nok drikke. Jeg er ikke noe god på det når pulsen er høy. Ikke kan jeg hive innpå for fort heller, da ender det bare med hoste eller hikke. Sekunderingen undervegs fortalte at Solveig var i mål på mye dårligere tid enn i fjor. Og så hun som løp så godt på Beito! I ettertid fikk jeg høre at hun slet med mageproblemer og ikke hadde noen god dag. Ved samme sekundering lå jeg 50 sekunder etter Helen så det var bare å gi på! I fjor slo hun meg med 2 minutter, det måtte ikke bli noe mer i år! Men det er rart med det, jeg prøver alltid å regne litt mens jeg løper. Hvor fort må jeg løpe pr km for å oppnå den tiden eller den tiden, men det blir alltid bare krøll! Selv de enkleste regnestykker er helt umulig å få til. Da er det bedre å konsentrere seg om løpingen, være i steget her og nå. Og etter hvert gikk det unna, kilometerskiltene kom forholdsvis raskt. Runnersgjengen stod der det var ca 9 km igjen og jeg fikk litt vann av Frøydis. Det var akkurat det jeg trengte akkurat da, hele kroppen var tung, tunga var som sandpapir og det begynte å røyne på. Men da det gjenstod 3-4 km ble det ekstra tungt. Beina var som bly og det var dårlig med spenst.

For meg er det en fordel med teknisk vanskelige skogspartier, det er der jeg har min styrke. På disse lette stiene på gress og grus går det altfor fort unna. Siden jeg ikke er noen hurtig løper er det ingen fordel for meg.

Men endelig nærmet jeg meg mål. Utrolig hvor langt det er til mål når man endelig skimter det! Sving etter sving, inn på målområdet med nok et par svinger. Til tross for sviktende regnekunnskaper undervegs skjønte jeg på slutten at tiden fra i fjor ikke var oppnåelig. Istedenfor 1 minutt bedre, ble det 1 minutt dårligere tid i år. Men jeg hadde 9 minutter å gå på til merket, fikk pokal og 10 års deltagerfat. Og i tillegg ble jeg best av Runnersdamene i år. En må jo ta til seg det positive en kan! Det var nok ikke bare jeg som syntes det var tungt i varmen.

En liten akevitt i pokalen smakte veldig godt da vi var tilbake på hytta. Og neste år kan jeg kanskje klare merket for 10.gang!?

Klar for birkebeinerløpet

I helgen kunne vi for første gang kjøre helt opp til hytta og atpåtil helt til døra! Helt utrolig når jeg tenker på at vi for bare 3 uker siden gikk på ski og det var over 1 meter snø! Men også fantastisk deilig, det er faktisk sommer!
Litt nedtur da vi våknet på lørdag og oppdaget at det regnet! Planen var å løpe gjennom birkebeinerløypa, men planen ble forskjøvet en dag . Isteden ble det lesing i boka "Eat and run". Veganeren som er ultraløper, Scott Jurek forteller om sin hverdag som løper og veganer. Veldig inspirerende og interessant bok.
Lørdagen opprant med strålende sol så da var det bare å iverksette planen. Det var en del andre som hadde den samme planen så det ut til, i hvert fall var det flere enn meg som løp denne dagen. Bortsett fra at sauegjerdene som jeg må klatre over og få bikkja til å krype under, var det fint å løpe. Beina var lette og løypa var forbausende tørr. Selvsagt klinete og vått i de verste myrpartiene, men mye mindre enn forventet. Godt merket var det også, bortsett fra på slutten. Jeg klarte å komme meg ned langt bortenfor Maihaugen og måtte løpe på vegen bort til Håkonshall der bilen stod. Etter en dusj i garderoben i Håkonshall kjentes beina bra og jeg gleder meg til det er alvor på lørdag!

Løping på Beitostølen

Jeg har hatt en fantastisk fin helg på Beitostølen!
Vi var en gjeng fra Romerike Runners som dro oppover i år også. Overnattingen skjer på Knuts hyttegrend.
På fredag ettermiddag går turen rett til hallen for å hente startnummer og sjekke tilbudene på løpeutstyr. Selvsagt er det alltid noe som frister. Ulempen (eller fordelen alt etter som man ser det) er at det er mye tøy enten i store str eller de helt små slik at det er vanskelig å finne noe som passer. Men selvsagt er det alltid noe som frister og denne gangen kom jeg ut med et nytt drikkebelte og en shorts. Av kjæresten fikk jeg en HH bag i bursdagsgave.
Etter å ha installert oss i hyttene går turen til Peppes for å spise pizza.
Lørdag er runnerne klare for ulike distanser. 3 skulle løpe helmaraton, mange skulle løpe halv, èn 7 km og 4 skulle løpe bukken. Andre igjen tok en gåtur gjennom bukkeløypa (Fjellbukken). Jeg for min del er selvsagt deltaker i terrengløypa. Litt spent på hvor vått og klinete det var i år siden snøen nettopp hadde gått, men det var ikke spørsmål om å finne en annen distanse.
Det er ingen lett løype, mange små kneiker som er tunge og i tillegg en del gjørmehull og myrer. Men denne dagen syntes jeg det gikk greit å løpe. Pusten ble tung i bakkene, men jeg løp hele vegen, stoppet kun for å drikke litt energidrikk på matstasjonen og hente en svamp fuktet med vann. Det gikk så møkka spruta, over bekker og myrer, tjo hei! Herlig! Og mål i sikte kom overraskende fort. Ga på ned slalombakken og prøvde å gi på ekstra i spurten mot mål. 56.18 holdt til en 2. plass i klassen og jeg er superfornøyd!
Etterpå er det Svingen pub med øl, musikk og høy stemning før premieutdelingen. Det er alltid fine premier på Beito og denne gangen var det akkurat det jeg ønsket meg! Vi jentene i runners gjorde det bra: 1. og 4. plass i kvinner 60-64 halvmaraton og 1. plass i kvinner 65-69 samme distanse.
Ellers var noen fornøyd og andre mindre fornøyd med distansen sin, men alle var i stemning på grillingen på ettermiddagen. Etterpå hadde vi en veldig fin kveld i Beitohallen med dans og musikk. Supert at dansen er tilbake i hallen etter et par magre år i en kjeller på hotellet. Vi fikk svingt oss til svingende rytmer og hadde stort dansegulv!
Tradisjonen tro avsluttet vi med nattmat: kjempe god suppe som Kari og Åge Jensen hadde med seg.
Etter dette tror jeg at jeg sovnet før jeg la hodet på puta.
En aktiv og trivelig helg, helt etter min smak!

Nye terrengsko og herlig løpetur i skogen

Etter løpetur i Østmarka på lørdag måtte jeg si farvel til mine gamle Salomon Speedcross 2. De har faktisk vært med meg i 3 sesonger med lange løpeturer, ikke rart de var slitne! De har vært så utrolig gode, lette og de hadde godt feste på vått underlag. Det var derfor utrolig trist å kaste dem.
Dermed måtte jeg ta en tur i butikken og skaffe meg nye. Siden jeg var så godt fornøyd med dem og det var disse som så ut til å ha best såle av de terrengskoene jeg fant, ble det et nytt par av samme slag, men nå Speed cross 3. I går ble de testet på en kort løpetur i Østmarka og de var jammen like gode som de gamle. En ny, liten finesse har kommet til: en liten lomme til å putte toppen av skolissa i. Utrolig smart. Denne har jeg tidligere surret rundt lissa nederst, men dette var mye bedre.
Det hastet litt med å få nye sko siden jeg skal løpe terrengløypa (Fjellbukken)på Beitostølen i morgen. Jeg har et par til, Icebug, men de er litt glattere på vått underlag. Siden snøen så vidt har smeltet regner jeg med at det blir litt fuktig enkelte steder, og jeg er derfor avhengig av godt feste.
Men nå er jeg klar og gleder meg til helgen og løpeturen!

Konkurranser og trening

Den siste uken har jeg deltatt i to konkurranser og hatt en langtur.
Torsdag var det BDO mila i Lillestrøm. Det var utrolig varmt den dagen og tilvenningen til varmen hadde vært dårlig. Heldigvis var det en drikkestasjon undervegs, men med stor pågang og liten bemanning var servicen ikke helt på topp. Fikk da helt i meg noen dråper i farten. Likevel var det en tung tur og resultatet var jeg ikke helt fornøyd med. Men jeg ga det jeg hadde og det var ikke mer å hente denne dagen. Konkurrenten og klubbvenninnen Trude og jeg hang sammen hele vegen og pushet hverandre veldig bra hele vegen. Da vi kom inn på banen langet hun ut og slo meg med 6 sekunder. Hun er en mye raskere løper enn meg så det var ikke så rart. Jeg får være fornøyd med at jeg hang med og klarte å presse meg maksimalt!
Lørdag ble det langtur i Østmarka hvor vi var 5 runnere. Turen ble på 19 km og tok 3.25. Vi tok det veldig pent og rolig, flere småpauser og litt venting i bakkene. En fordel i år er at jeg ikke blir så forferdelig tung og sur i beinmuskulaturen som jeg ble i fjor. Enten har tilvenningen  blitt bedre eller så skyldes det at jeg ikke har løpt fullt så lange turer i terrenget. Er veldig spent på formen til birken og Skogsmaraton!
I går var det ABIK karusellen. 3,96 km på stier på Jessheim. Denne kvelden var det supert løpevær: passe temperatur og sol. På et så kort løp har jeg ingen sjanse til å hamle opp med Trude. Hun slo meg med 12 sekunder, ikke verst at det ikke ble mer!
I dag blir det styrketrening og i morgen blir det en kort tur i Østmarka. Lørdag er jeg klar til å løpe Fjellbukken på Beito! Pga snø og vann blir det antagelig en ny trase i år, igjen. Men det har jo vært utrolig mye snø på fjellet i år så det er ikke så rart. Er bare glad jeg slipper å løpe på asfalt.

Tur i Østmarka

Tirsdag kunne jeg logge 18 km i Østmarka og jeg var kjempe fornøyd! Det var fantastisk godt å løpe, beina var lette og formen kjentes bra. Selv om det var lenge siden siste langtur, men kanskje nettopp derfor? Bra restitusjon gir overskudd. Godt å kjenne at kroppen funket i hvert fall.

Bildene er tatt fra enden av Ramstadsjøen. På stien var det tidligere vann slik at man måtte krabbe litt opp på siden. Dette skyldtes beverens oppdemming ved utløpet. Sist jeg løp der var det lagt inn et rør under demningen og nå var vannet nesten borte! Det så merkelig ut, terrenget har vært dekket av vann i flere år.
Å løpe i Østmarka er ingen sprintertur. Der er det veldig kupert og i de bratteste bakkene pleier jeg å gå, både opp og ned, i hvert fall med hund. Har ikke lyst til å bli skade så tidlig i sesongen.
Det ble en fin tur, herlig å kunne løpe i shorts og t-skjorte. Løp med mine fartsfylte Icebug uten pigger, men med gummiknotter. De gir god løpsfølelse, men er litt glattere enn Salomon.
Gleder meg til neste langtur som blir på lørdag i samme terreng.

Skitur 17. mai

Jammen flyr tiden og datoen for de lange løpene er der snart. Hvordan skal det gå i år tro? Litt bekymret er jeg, mest pga fravær av de lange løpeturene etter påske. Jeg har gått mye på ski i vinter og har en del 3 mils turer bak meg. Formen er bedre både fordi kiropraktor Olve har knekt opp låsningen i bekkenet og fordi jeg føler meg bedre. Etter en periode med urolig hjerte og trøtthet føler jeg nå at det går rette vegen. Ikke noe mer syting! Dette er en anti-reklame for Vita-pro: da jeg sluttet med dette produktet forsvant også hjerteklappen! Hva det skyldes kan jeg ikke si. Produktet inneholder bl.a. skalldyr, men jeg er ikke allergisk mot noe av det som innholdsfortegnelsen viser. Selgeren er selvsagt pågående og mener dette ikke er tilfelle, men slik er min opplevelse av produktet. Aldri mer Vita-pro for meg!
Ellers går Runners treningene som vanlig og med bra innsats fra min side. En helg med to bryllup spiste opp litt av overskuddet mitt, men trivelig var det likevel. Og 17.mai helgen bar det til fjells! Moro å ha opplevd å gå på ski denne dagen - selvsagt med flagg i sekken! Faktisk møtte vi flere andre med sekk og flagg, og alle var veldig blide!
Men nå er det slutt på vinter og snø og helgene framover er viet løping!
Nå har det gått fire dager uten løping og det er vel et godt tegn at det kribler i beina før kveldens langtur i skogen - jeg gleder meg vilt!

Råskinnet

 

 

Som vanlig har jeg de siste dagene før Råskinnet tenkt at "I år er det i hvert fall siste gang jeg stiller opp i dette løpet"! Hvorfor betale for å bli våt, møkkete og sinnsykt sliten? Svaret kan jeg gi med èn gang: Jo fordi det er GØY!
Taktikken var i år å være litt tøffere, ikke risikovurdere hele tiden slik jeg gjerne gjør. Ta sjansen på synke litt ekstra godt ned i gjørma. Ulempen er at man da bruker litt lang tid på å komme seg opp. Derfor er det hele tiden sjanser man må ta - bruke tid på å "trippe" for å komme utenom det verste, eller ta sjansen på å synke nedi. Synes selv at jeg var et hakk tøffere i år, tok sjansen på å ramle både i vannet og i gjørmevassingen og gjorde det også opptil flere ganger.
Det gikk egentlig bedre enn forventet, det vonde bekkenet kjente jeg ikke så veldig mye til og jeg klarte å presse meg i alle bakker, selv i den fæle haugen til slutt og slapp meg det jeg kunne i nedoverbakker.
Nå kan man ikke sammenligne tidene fra år til år, løypa er aldri prikk lik og forholdene varierer. I år var det ikke tæle og is i bakken, dermed synker man lenger ned. Til gjengjeld var det ikke fullt så kaldt i vannet, men bevare meg vel - kaldt nok! Likevel er jeg fornøyd med at tiden ble bedre enn i fjor fordi jeg føler at jeg løp teknisk bedre. Ble nr 3 i klassen og er godt fornøyd med både gjennomføringen og resultatet. Og jeg kommer tilbake neste år!
En annen sak er at bekkenet er vondere enn noen gang og det gjenstår noen kiropraktorbehandlinger før jeg er kvitt den elendigheten der.

ABIK karusell og løpetur i skogen

Tirsdag var tiden kommet til årets første karusell-løp. Det var ABIK karusellens første løp på Kjeller som stod på programmet. For damene er den 2,8 km lang, egentlig forholdsvis lettløpt med et par kneiker og en laaaang slette på slutten og dermed føles den ikke fullt så lettløpt likevel.  Ekstra spent var jeg på formen i år siden den har svingt veldig den siste tiden.
Jo da, kroppen føltes ikke så verst og startskuddet gikk. Som vanlig raser teten av gårde, har ingen sjans til å henge på der. Midtpartiet som jeg pleier å ligge i, holdt jeg følge med. Klarte å presse opp bakkene, pusten gikk tungt, men klarte likevel å gi på litt ekstra på sletta. Det er vel lov å glede seg når jeg løper forbi de som vanligvis pleier å slå meg selv om disse hadde en dårlig dag? En må da kunne ta til seg de gledene en kan!
Jeg har gått opp en klasse siden i fjor og dermed er noen av de hardeste konkurrentene ikke lenger i klassen min, men jeg har jo selvsagt fått noen nye. Følelsen etterpå var god, jeg hadde klart å presse meg det jeg kunne og hadde ikke mer å hente. Men ville det holde til en akseptabel tid? Den ble 12.48 og bare 2 sekunder dårligere enn i fjor. Må si meg fornøyd med det, tross alt var formen i fjor veldig god til meg å være ut fra mine forutsetninger. Og jammen vant jeg klassen min! Jeg kan jo tråkke meg selv litt ned med å si at de hardeste konkurrentene ikke deltok denne gangen, men uansett så var seieren min. Får leve litt på den....  neste gang kan resultatet bli helt annerledes. Likevel er følelsen av å ha kunnet presse meg det jeg kunne det aller viktigste synes jeg.
I går var jeg klar for en liten økt i Østmarka igjen. Det ble en liten, rolig tur og jeg endte opp ved Åmodtdammen. Det er veldig fint i skogen nå, det har tørket opp og det er mye lunere der når det blåser som verst ellers. God rekreasjon dette!
I morgen er jeg klar (eller er jeg virkelig det?) for Råskinnet. Det blir adskillig tøffere og jeg lurer hvert år på hvorfor i all verden jeg utsetter meg for dette! Svaret kommer etter løpet.

Opp og ned som i Skarverennet

Det ser ut til at formen min går like mye opp og ned som løypa gjør i Skarverennet.
Etter oppturen i Fjellhamarstafetten på onsdag bar det rett i kjelleren på treningen torsdag. Bakketrening var noe kroppen absolutt ikke ville være med på så jeg bare avsluttet med en rolig joggetur.
Skarverennet var en flott opplevelse i år: bare sol og fint vær, ikke et vindpust. Ganske hardt til å begynne med og utforkjøringene ble ganske tøffe for mange mens det på slutten ble fuktig og mer "slush" i løypa. Det gjør imidlertid at det er lettere å bremse nedover, noe jeg er veldig glad i!
De siste 7-8 km er for det meste nedover og der er det en stor fordel at det ikke går så fort. Et skirenn som dette har mange deltagere som ikke går veldig mye på ski ellers i året og at disse utforkjøringene går bra for de fleste, er egentlig et under! Hjelpekorpsene har plassert seg rett etter de hardeste utforkjøringene og det er vel en grunn til det.
Skirennet gikk greit, vi gikk tross alt på tur og konkurrerte ikke.
Blir spennende å kjenne på formen denne uka, trening i kveld, ABIK karusell i morgen og Råskinnet på lørdag. Mellom disse konkurransene skal jeg prøve å ta en liten langtur

En liten lysning

I går stilte Romerike Runners to lag i Fjellhamarstafetten: ett damelag og ett herrelag. Damene vant sin klasse! Riktignok var det bare ett lag med i klassen veteran, men det gjør vel ingen ting? Uansett fikk vi et fint fat som vi har to av fra før. Disse brukes til servering på klubbkveldene og er veldig artig å ha. I tillegg et krus til hver av deltagerne. På bildet er det kun fire igjen av laget, de to siste måtte spurte videre til andre gjøremål.
Men det viktigste for meg var at jeg endelig følte at jeg klarte å presse meg! Kroppen og jeg har ikke spilt på lag de siste to månedene føler jeg, endelig hadde vi litt samarbeid. Selvsagt var det utrolig slitsomt og tungt og jeg var helt kvalm da jeg kom i mål. En liten, hard kneik litt før mål gjorde at man fikk tatt ut de siste kreftene. Men jeg klarte å presse meg til å yte maks, og det har jeg ikke klart i det siste. Håper det lover bra for løpesesongen i år. Bare kiropraktoren min nå får orden på vondtene mine så gleder jeg meg til sesongstart!

Påskeferie - først snø og så vår!

Påskeferien har vært herlig. Først en drøy uke på hytta med snø, ski og sol - og litt vind innimellom. Hadde ikke så lyst til å reise hjem, men ferien tar jo slutt. Den siste dagen ble tilbrakt hjemme med en løpetur i skogen i vårvær og bare stier. Herlig det også! Når en resten av dagen kan sitte på verandaen i bikini kan en si det er skikkelig vår!
Løpeformen er definitivt ikke på plass. Den siste løpeturen før påske ble kort. Hodet ville, men kroppen fungerte rett og slett ikke. Den hadde slett ikke lyst til å løpe intervaller, særlig ikke i bakker. Da hjelper det ikke at ordtaket heter "Det sitter i hodet"! Og jeg tror at det er best å avslutte treningen da fremfor å tvinge seg gjennom en svært dårlig økt.
Nå har ikke jeg og kroppen spilt på lag den siste tiden, frustrerende nok. Og helsesjekken viser at jeg ikke mangler noen ting. Da vet jeg ikke hva det kan være. Enten kan jeg skylde på overgangsalderen eller så trenger rett og slett kroppen litt hvile etter en hard vinter. Men jeg har ikke tid til å hvile! Løpesesongen starter jo snart! Allerede i morgen har jeg lovet å løpe en etappe i Fjellhamarstafetten. Og i neste uke starter ABIK karusellen, påfølgende lørdag er det Råskinnet. Noen turer hos kiropraktoren vil helt sikkert ta knekken på låsningen i ryggen så da er det bare å bite tennene sammen og gyve på!

Nok en fantastisk helg på fjellet!

Dette er jo for godt til å være sant: nok en fantastisk solrik helg på fjellet! Vi møtte disse flotte løypene da vi kom opp fredag kveld. De var helt nypreppa til Trollski maraton dagen etter. Til og med fire spor! Det er godt å komme opp mens det enda er lyst, trengte ikke hodelykt denne gangen.
Dagen etter var forholdene like fantastiske, solen skinte og kun en liten bris i lufta. Mange fornøyde skiløpere, og noen litt mindre fornøyde med dårlig feste opp mot Pellestova. Vi dro litt innover og så på de som slet. 95 km er jammen langt! Men de fleste så imponerende spreke ut.
Dagen etter var det like fint, om enn ikke enda litt bedre siden det var absolutt helt vindstille! Vi laget oss en "sofa" i snøen utenfor hytta etter skituren og koste oss i solen. Håper på mange slike dager i påsken!
Låsningen i hofta hadde godt av et besøk hos kiropraktoren, kjente den omtrent ikke i det hele tatt hele helgen. Etter Runners treningen i går kjenner jeg litt igjen, godt jeg skal på nytt besøk hos kiropraktoren i morgen. Har i hvert fall lært (enda en gang) at man ikke skal gå med slike smerter så lenge. Hvis det sitter i skjelettet må kiropraktoren til, naprapaten klarer det muskulære.
I går hadde vi forresten klubbkveld i Runners. Temaet var Kilimanjaro tur neste høst. Gjett om jeg er tent på det! Så det er bare å begynne å spare!

Sikkert vårtegn: Løpetur i skogen!

Et sikkert vårtegn er at det er mulig å løpe i skogen. I går hadde jeg en fantastisk fin løpetur i Østmarka med utgangpunkt hjemmefra til Løvenstad-Marikollen-Setertjern-Djupdalen-Østby-Lørenskoghytta-Løvenstad og hjem. Jeg var ute i 3 timer, men kunne bare logge inn 21 km. Men jeg tok meg god tid, stoppet og tok bilder - måtte jo nyte dette i fulle drag! Ikke noe problem å løpe, ikke spesielt vått og klinete heller. Der det var is var denne porøs og lett å løpe på, ikke glatt. I Djupdalen lå det mye snø siden det går skiløype her og kanskje er litt skyggefullt. Men snøen var fast og hard og lett å løpe på. Bildet viser at det fremdeles er is på Ramstadsjøen, men den er ikke anbefalt å gå ut på!
Litt uvant å løpe i skogen igjen, en må jo se hvor en løper og løfte beina litt mer enn på asfalten. Men så utrolig herlig, rene lykkerusen!
Tidligere på dagen hadde jeg fått sjekket både det ene og det andre. Først var jeg hos kiropraktoren. Der fikk jeg konstatert at jeg hadde en låsning i ryggen, dette stråler ut i hofta og ned i beinet. Ikke rart det ikke ble borte med massasje. Atpåtil fikk jeg kjeft fordi jeg har gått så lenge med dette og at det er lenge siden jeg hadde vært der. Jaja, han mente i hvert fall at han snart skal få meg pigg igjen ganske raskt.
Så var jeg hos legen og tok diverse prøver. Fikk vite i dag at jeg i hvert fall ikke har verken lav blodprosent eller lavt jernnivå. Jeg som på det verste var nede i 5 er nå oppe i 33. Da er den bekymringen ute av verden. Kanskje jeg bare er vårslapp og trenger mer hvile. Så til helgen bærer det til fjells igjen for å gå på ski!

Påskestemning på fjellet

Det blir dårlig med lange løpeturer i helgene når det er så fint på fjellet som det var i helgen! Da blir det isteden rusleturer på ski, langt innover fjellet. En god rast i solen hører også med, matpakke og termos like så. At det går an å rusle utenom løypene legger heller ingen demper på lykkefølelsen. For det gir virkelig lykkefølelse å oppleve dette: sol, vindstille, super løyper, perfekt utenfor løypene og masse blide skiløpere! Kan ikke beskrives med ord. Bildene forteller en del, men det må oppleves!
Så får heller langturen med joggesko legges til en kveldsøkt.
For tiden er jeg litt vårslapp og har begynt med tilførsel av jern. Imidlertid har jeg også gått til det skritt å bestille time hos legen for å få bekreftet at det er det som gjør at jeg er så utrolig trøtt for tiden. Overskuddet blir fort spist opp av lange løpeturer etter jobb. Veldig irriterende for meg som vanligvis har en del overskudd. Men det er jo egentlig en bagatell, verden er full av annen elendighet  så jeg skal ikke sutre. Det er bare å nyte våren, lengre og lysere dager og være mest mulig ute!

Treningstørke?

Nei da, her er det ingen treningstørke! Her trenes det for fullt, som vanlig! Jeg har vært heldig i vinter og ikke hatt sykdom av noe slag. Bank i bordet! Det eneste jeg sliter med, er å få nok søvn. Har begynt å ta floradix igjen, kan visst trenge en runde med flaska hver vår. Lurer på om jeg kanskje skal ta en tur til legen og få sjekket tilstanden, men det blir vel med tanken (som vanlig). Etter en runde med dette stoffet pleier det å bedre seg.

 

 

I helgen hadde Runners-gjengen sin vanlige Hornsjø tur. Da blir det skiturer, badstue, sosialt samvær og dansing på kvelden. En veldig trivelig helg! Jeg er stort sett på hytta hver helg for tiden og det blir derfor en del skigåing. Håper på at jeg på den måten blir sterk i kroppen og opparbeider kondisen. Problemet er at langturen på beina må legges til en kveld i uka. Det har vært litt tungt i vinter når det er mørkt og trist, men jeg har kommet meg ut hver eneste tirsdag gjennom hele vinteren. Turen har vært enten 13, 16 eller 2 mil. Og i går fikk jeg endelig en 2 mils tur igjen! Nå er det jo bare en nytelse å løpe om ettermiddagen. Det er lyst helt til kl syv og langturen er derfor unnagjort før det. Neste uke skal jeg legge turen til skogen for første gang i år. Gleder meg allerede!

Fredagsbirken 2014

Ja, så er fredagsbirken 2014 historie!
Vi, Helen og jeg, stilte på Rena kl 7. Da skulle vi ha god tid. Hentet først startnr i Birkenhallen. Der var det utdeling av bøker om birken, litt historie, noen fortellinger og resultater. Veldig interessant lesing. Godt vi slapp å bære med oss disse bøkene, det ble sikkert 2 kg! Feste brikkene (ja, det var to, den vanlige og en til testing), startnr, dobesøk etc.
Skiene var preppet etter alle kunstens regler av couchen Bjarne, men festesmøringen måtte vi legge selv før start. Lettere sagt enn gjort for to som ikke er spesielt flinke til dette! Swix tips var to forskjellige klistertyper. Men ett lag med klister foruten sprayklister var allerede lagt. Skulle vi ha på enda mer klin? Helen lurte på om vi ikke skulle spørre noen av de garvede, eldre birkebeinerne. "De er ikke her" sa jeg. "De går ikke før i morgen"! Og etter en rask titt rundt seg var Helen enig. De andre var like mye amatører som oss.
Ok, vi la på et tynt lag (altfor tynt skulle det vise seg) til med Rhode lilla klister som vi hadde fra før. Klokken ble 8 og det var bare å finne bussen for å komme seg til startområdet. Vi snek nok litt i køen der, kastet oss på den første bussen. Min start var kl 8.30 så det begynte å haste. Ankom området 8.17 Et dobesøk til - heldigvis ikke kø på fredagsbirken - og løpe til start. 2 minutter igjen! Det var bare å hive seg inn i sporet i bakerste rekke. Og pang, starten gikk! Litt køgåing til å begynne med før det løsnet. Shit, jeg hadde jo ikke feste! Det siste Bjarne sa: stopp og legg på smøring hvis du har bakglatte ski! Men jeg kan da ikke stoppe med èn gang? Det blir sikkert bedre etter hvert..... Men nei, etter 4 km begynte armene å bli visne og det var bare å bite i det sure eplet. Vottene var våte av svette også, greit å bytte til hansker. Et nytt, tynt lag med klister. O-la-la feste i 5 km! Båndet til startnr gikk opp, men hadde ikke tid til å fomle med det. Kastet meg ut i løypa igjen, men da hadde pulje 2 kommet og det ble litt køgåing igjen.
Armene fikk virkelig kjørt seg og jeg klarte ikke å gå ordentlig, teknikk kunne jeg bare glemme å tenke på. Da det var igjen 25 km stod en kompis som kunne hjelpe meg. Han skrapet av islaget - ikke rart det ikke var feste! - og la på festesmøring: VR70. Da fikk jeg ny motor! Det hjalp i 10 km omtrent, ikke verst det. Da var jeg på Sjusjøen og det er mye nedover. Jeg har aldri vært så glad utforkjøringer noen gang, jeg som er litt pinglete der syntes jeg var tøff og kjørte ganske bra. Måtte imidlertid bremse litt, mannfolkene suste forbi og ramlet som fluer. Heldigvis klarte de å samle ski og staver inntil seg slik at vi andre kunne kjørte forbi på begge sider. Det så ut til at det gikk bra med dem, men noen skrubbsår i ansiktet fikk flere av dem.  2 km før mål var skiene helt blanke, dårlig med spor og dødssliten kropp. Jeg var nok ikke alene om å ha det slik, noen stoppet for å legge på feste. Men 2 km før mål, nei det var bare å kreke seg inn. Nær mål stod Bjarne og Boy og heiet og aldri har jeg vel vært så glad for å passere målstreken! Gråten i halsen, stiv som en stokk (det synes på bildet) og vondt over alt! Men glad for å ha gjennomført! Og tross alt hadde det vært en fin tur over fjellet. For det meste sol, kun litt vind, bra sikt og passe med folk i løypa. Matstasjonene varmer tilgjengelige enn i fjor, jeg fikk i meg passe med næring og alt utstyret fungerte greit.
Neste år skal jeg gå flere langturer, gå mer på rulleski og ha med couchen til start slik at han kan smøre for meg! Et slikt krav må vel en birkebeinerkvinne kunne kreve?
Og tiden, vel ikke så mye å skryte av, men ett minutt raskere enn i fjor: 5.26.42
Neste år blir det 5 timer blank!

Fredagsbirken

Spørsmålet for tiden er om jeg er klar for fredagsbirken!? Jeg stod over Inga låmi i år, hadde ikke meldt meg på heller. Jo da, jeg har gått en del på ski når vi har vært på hytta. Men det har blitt dårlig med langturer etter jul. Det har ofte vært tåke og sterk vind de gangene vi har vært der og løypene har blåst igjen. Man legger ikke ut på langtur innover fjellet da.
På lørdag ble det en herlig tur i Romeriksåsen. Vi kjørte til Gjerdrum og der var det fine løyper på skogsbilvegen innover. Men løypene innover i terrenget over myrene mot Årstadvangen var temmelig fuktige og fristet ikke. Vi tok isteden av litt høyere opp og gikk en runde på fast snø, men uten spor. Dette ble det ikke trening av akkurat, heller som en fin påsketur. Manglet bare termosen med kakao! Slike turer er jeg veldig glad i, det er avstressende og gir en fin naturopplevelse. Men trening blir det ikke!
Jeg satser imidlertid på at grunntreningen er der og at jeg derfor vil klare de 5,4 milene over fjellet.....
Hvis været holder blir det uansett en fin tur! Så nå er det bare å pakke sekken og bagen og gjøre klar skiene. Fredagsbirken: Here I come!

Skitur med UiO

Torsdag var det tid for den dagen i året jeg får betalt for å gå på ski. Det er jo helt fantastisk og jeg forstår aldri hvorfor ikke flere benytter seg av denne sjansen! I år var det kanskje ikke så rart at vi ikke ble så mange. Det pleier å være 3 busser med ivrige skiløpere, mens det i år kun var èn. Vanligvis går turen fra Stryken via Hakloa til Kikut og deretter enten til Sognsvann eller Frognerseteren.
Siden det ikke er trygt å gå på vannene ble starten denne gangen lagt til Sørkedalen. Mens vi kjørte innover dit så det ikke akkurat ut som det var skiføre akkurat. Jordene var bare klattvis dekket med snø. Det verste jeg vet er harde, isete løyper. Trøsten i år var at jeg helt sikkert ville slippe dette, spørsmålet var heller hvor våt man kom til å bli på beina! Har jo hørt historier om sørpelag og vann til langt oppå ankelen. Derfor var overraskelsen stor over at det var såpass bra som det var.
Siden smøreren min er på ferie på Nordseter og jeg helt har sluppet taket i den kunsten der, falt valget på det eneste paret med zeroski vi har, altså smøreren sine. Og disse var nok for stive for meg slik at jeg ikke tro de skikkelig ned. Ikke har jeg super god teknikk heller, og jeg slet derfor med bakglatte ski. Og jeg har jo forstått såpass at man ikke legger på smøring på slike ski, så derfor ble det mye bruk av armene. Turen til Kikut gikk bra, som nevnt overraskende bra føre. Snøen var veldig fuktig så de som hadde klister under hadde gjort et bra valg. Vi unngikk vannene og gikk derfor i løyper som ikke var like godt oppkjørte over alt, men totalt sett en bra tur. Siste par-tre hundre meter på beina på en veg. Jeg slo følge med både kjente og ukjente undervegs. Hyggelig å prate med kollegaer og hyggelig å bli kjent med folk fra andre fakultet.
Kakaoen og gulrotkaka på Kikut smakte like fortreffelig som alltid!
Vegen ned fra Kikut var jeg ikke sikker på, har alltid gått over vannene. Jeg var derfor avhengig av å slå følge med noen som hadde peiling på vegen. Vi var fire stykker som dro fra Kikut sammen, men våre veger skiltet etter en liten stund. Noen ville ta vegen om Frognerseteren, men det fristet ikke med mange oppoverbakker med såpass bakglatte ski. Jeg slo derfor følge med en kar fra fysisk institutt og vi skled helt ned til Sognsvann uten problemer! Ikke ble jeg nevneverdig våt på beina heller. Og det var akkurat passe føre til at jeg torde å skli ned bakkene uten nevneverdig bremsing.
En herlig tur som gikk ganske kjapt for seg så bilde ble ikke tatt før etter at jeg kom hjem. Foreviget meg selv med et fornøyd smil om munnen.
Antagelig er dette siste skituren på hjemmebane, mildværet vil helt sikkert smelte det som er igjen av snø og skiføret vil bare bli dårligere og dårligere.

Løpelivet går sin gang

Måtte bare ta med dette bildet av hytta. Her er det soveromsvinduet jeg forsøker å finne. Og jammen møtte jeg på en røyskatt som antagelig bor under hytta. Av den grunn lot vi være å lukke opp vinduet om natta. Tør ikke tenke tanken på at denne lille tassen kunne spasere rett inn gjennom vinduet og opp i senga. Tenker det hadde blitt hurlumhei jeg!
Det ble dårlig med skigåing på hytta denne helgen, av gode grunner ble mest snømåking
Men løpelivet er jo et liv som lever parallelt med vårt "andre" liv og krever sin rett. For meg blir det en del lange, rolige turer på vinteren, bortsett fra intervalltreningene med Runners. Jeg har imidlertid begynt å tenke litt på at jeg trenger noen tempoøkter inni mellom. Som tenkt, så gjort. Jeg startet uken
med en tempoøkt på mølla! Og jeg som hater mølleløping..... Men det er i grunnen litt greit nå på vinteren hvis man skal løpe litt fortere. Mølla er i hvert fall ikke glatt så man har ikke den unnskyldningen! Med tanke på vårens konkurranser kan jeg ikke fortsette bare å ha langturer i komfortsonen.
Det ble en bra økt på 30 minutter. En grei start på dagen og uka og passe langt så tidlig. Klokken var bare 7.10 da jeg startet...
Tirsdag fikk jeg en god langtur på 20 km. Det merkes at det er vinterferie, lite folk ute. Men tydelig at vinteren ikke har satt inn med full styrke i år: jeg møtte både løpere, syklister og en som trente på rulleski!
Jeg derimot får ta et par styrkeøkter til denne uken før jeg stikker til fjells. Håper på laaaange skiturer denne gangen.

Det går mot lysere tider!

På tirsdag dro jeg ut på min ukentlige langtur kl 17.15 og det var fremdeles ganske lyst! Det er jo en fantastisk tid vi går i møte nå, dagene blir lengre og lysere og dermed er det lettere å komme seg ut på løpetur på ettermiddagen for oss som må løpe etter jobb. I tillegg løp jeg i Hoka skoene mine og dermed fikk jeg enda mer vårfølelse.
Jeg er jo veldig glad i vinteren og i å gå på ski, men slik vinteren er nå med av-og-på føre, må jeg innrømme at det er deilig med bare veger som gjør dem godt egnet til løping.
Og det er så fantastisk herlig å ha både kortsiktige og langsiktige mål! Når det gjelder de kortsiktige tenker jeg først og fremst på Råskinnet 3.mai, men også birkebeinerløpet 14.juni og Nordmarka Skogsmaraton 21.juni. Det langsiktige er selvsagt først og fremst Fjellmaraton i Sãlen. Drømmer om lange, fine løpeturer i skog og mark så snart det blir bart!