mandag 22. september 2014

Oslo Maraton

Det må jo være et varsel fra AS kroppen at den synes det er nok med konkurranser i år når jeg før hvert løp føler at forkjølelsen er på gang? Slik også denne gang. Fredag var jeg skikkelig groggy og da jeg våknet på lørdag morgen var kroppen absolutt ikke samarbeidsvillig. Men jeg kaster da ikke inn håndkleet av den grunn! Nei, det er bare å komme seg innover. Et stort pluss er å jobbe i sentrum slik at jobben er basen før og etter. Ikke noe problem med bagasjeinnlevering eller dokø. Et par-tre av mine klubbvenner benyttet seg også av tilbudet. Klokken 13.20 beveget vi oss mot start som for min del gikk 13.45. Da møtte vi et par klubbvenner som lurte på hvor de skulle levere inn bagasjen. Nei, ikke visste vi og de vi spurte veivet med armene mot spikersuppa. Vi måtte bare gå videre for å rekke å finne oss en plass. Heldigvis hadde Liv vært tidlig ute og vært på rekognosering slik at hun visste hvor de ulike puljene startet. For med så mye folk var det neimen ikke lett å finne fram. Mye folk og god stemning! Frøydis og jeg så etter 1.45 ballongen, men den skulle visst befinne seg langt bakover. Vi hadde fått start i pulje 2, så da valgte vi å bli stående der. Tiden min i fjor var 1.46, men jeg visste at det var uoppnåelig i år. Håpet på 1.48, men var forberedt på at det også skulle holde hardt.
Vi hørte ikke noe startskudd, men plutselig begynte massen å røre på seg så vi skjønte at racet var i gang! Satte på klokka ved matta og dermed var vi i gang. Det var helt supert løpevær, visstnok 16 grader, lett overskyet og ingen vind. Jeg tenkte først på å løpe i kjole, men det ble litt for kjølig tenkte jeg så valget falt på shorts og runners t-skjorta. Det ble varmt nok etter hvert, solen stakk fram og i bevegelse blir det ikke kaldt. Tja hva skal jeg si om hvordan det gikk? De første 10 km gikk raskere enn de neste 10, men på de siste 3 hadde jeg høyest kilometerfart! Det gikk tungt mellom 14 og 16-17, men etter det løsnet det litt og jeg fikk mer fart på beina.
Mange som heia undervegs selv om nordmenn vanligvis ikke er så veldig flinke til det. Mange ropte "heia Anne" og det tok litt tid før jeg skjønte at det var meg! Blir jo alltid kalt Anne-Brit. Løypa er litt kronglete, mange svinger og litt smalt enkelte steder og ikke minst mye folk! Uvant for meg som har løpt flere terrengløp hvor det er ganske glissent undervegs. Men det er jo artig at det er så mye liv langs løypa. Jeg har lest etterpå at folk har etterlyst noe å spise langs løypa. På en halvmaraton trenger ikke jeg å spise, men jeg skjønner at de som skal løpe helmaraton absolutt trenger det. Sammenlignet med løpet i Selen og Nordmarka Skogsmaraton var det temmelig magert her. Jeg så ikke annet enn vann og energidrikk. Et sted delte de ut Maxim barer, men muligens måtte man ha betalt for dette på forhånd. Skulle jeg ha løpt hel her ville jeg sikre meg med egne barer.
Jeg hadde en fin tur selv om formen ikke var på topp og målet om en (for meg) bra tid svant hen. Tiden ble 1.50.28 og jeg bør jo være fornøyd med det ut i fra formen. Og Oslo maraton er jo en happening løpere bare må ha med seg!
Men nå er det slutt på konkurranser for i år, nå skal jeg lade opp til neste år! Har allerede begynt å planlegge - og jeg skjønner at jeg må velge meg ut noen færre løp jeg skal gjøre det bra i. Det er mer tilfredsstillende enn å halse gjennom mange løp og gjøre det sånn passe bra. Og jeg skal ha flere lange langturer  - opp i mot 3 mil! Jeg gleder meg allerede!
Og forkjølelsen? - Den kom ikke, alle symptomer borte vekk dagen etter løpet!

mandag 15. september 2014

Tiden etter maraton

Hvis noen tror at piffen har gått ut av meg så er det feil! Dagene etter maraton i Selen var jeg riktignok ikke særlig lysten på å løpe. Den 4. dagen forsøkte jeg meg på en styrketreningsøkt og det gikk egentlig ganske bra. Løpeøkta dagen etter det gikk ikke så veldig bra, da kjente jeg at jeg fremdeles var sliten. Slik var det også med neste økt, men så begynte det å løsne. På lørdag 14 dager etter maraton hadde jeg en løpetur på 17 km i Gjerdrum sammen med noen Runners venner. Og det gikk egentlig ganske greit selv om kroppen var litt uvillig og det var veldig tungt å komme i gang. Alene hadde jeg nok ikke klart det, men med hyggelig prat samtidig gikk det unna.
Og jeg var ikke mer lei enn at jeg knapt en uke etter den slitsomme maraton i Selen kjøpte et startnummer i Oslo maraton. Denne gangen holder jeg meg til halvmaraton, noe annet ville vært veldig ufornuftig! Og jeg gleder meg!

mandag 1. september 2014

Fjellmaraton i Selen

Glade, men nervøse damer før start på henholdsvis halv- og helmaraton.

Fremdeles optimistisk og med friske ben på matstasjonen ved Snøgubben.

Så er denne sesongens største mål overstått! Og det ble fryktelig tungt og slitsomt!
Vi startet i Lindvallen ved Experium. Det var 42 damer og 153 menn som fullførte den hele distansen. De første 5 km gikk langs vegen/på vegen opp til Høfjellshotellet. Der var den første drikkestasjonen og deretter skilte 21 og 42 km løypa lag. Vi som løp lang løype tok en sløyfe opp over Østfjellsstugan. Der var det en asfaltert turveg de første 2-3 km, deretter ble det grusveg. På toppen var det ny drikkestasjon og så gikk det nedover mot Høgfjellshotellet på sti.
Etter å ha passert Høgfjellshotellet igjen gikk det litt opp og ned mot Hemfjellsstugan og videre til Hemfjellstangen. Løypa gikk her på klopper og stier. På stiene var det mye stein og ganske ulendt. Enkelte partier hadde lange strekker med klopper. Etter å ha løpt lenge på dette ble beina temmelig tunge og stive og det var krevende å komme over på de steinete partiene. Her var det mange partier med flotte omgivelser og fin utsikt.
 På Hemfjellstangen gikk det en del på grusveg rundt i hyttebebyggelsen. Så gikk det oppover på grusveg et par km. Selv om det er lettere å løpe på veg enn på steinete sti, er det krevende likevel. Å se grusvegen slynge seg oppover er ganske tungt. Så her måtte jeg gå en del. Det var jeg ikke alene om! Vi hadde nå kommet til 30 km og kroppen begynner å bli sliten. Jeg var egentlig sliten etter 22 km og tenkte da syndige tanker om at det hadde holdt å løpe halvmaraton....
Og ved 30 km var det egentlig slutt på kreftene. Beina var som tømmerstokker, dønn stive. Men man kaster da ikke inn håndkleet for det! Det er da det er hyggelig å snakke med andre og oppmuntre hverandre. Jeg løp lenge sammen med en svensk kar som var kjempe hyggelig. Han hadde løpt på 5.12 i fjor og håpet på en litt bedre tid i år. Jeg tenkte før start at jeg skulle bli kjempe glad om jeg kom under 4.30. Det skjønte jeg etter 20 km at var uoppnåelig. Da gjaldt det bare å komme seg i mål!
Litt hyggeligere ble det når vi var ferdige med grusvegen og kom inn på sti igjen. Selv om det egentlig var umulig å løfte beina over alle disse steinene! Men du verden så flott det var her.
Og endelig kom vi til drikkestasjonen ved Snøgubben igjen. Her stod min kjære som hadde ventet og frosset i tre timer! Snakk om tålmodig mann! Etter dette gikk det nedover et par km og han løp sammen med meg til mål. Her kunne jeg faktisk gi på litt, orket ikke å holde igjen, men passet på å ikke snuble. Flere hadde problemer her og måtte gå, da var det ekstra deilig å kunne gasse på litt. Men så var vi nede og det var enda drøye km til mål. Min kjære heiet og pushet og prøvde å fortelle morsomheter.
Og endelig var jeg i mål! Egentlig helt gåen, men de påstod at jeg ikke så spesielt sliten ut!
Løperne fikk gratis adgang til svømmehallen med badstue og dampbad. Utrolig herlig!
Så bar det tilbake til Gammelgården hvor vi overnattet til en liten hvil før det var bankett i Experium med god mat og underholdning. Kl 22 var jeg fornøyd og lengtet etter sengen!
Summa sumarum er jeg veldig fornøyd med hele arrangementet. Eneste minuset var at det ikke er klasseinndeling, alle damer i samme løype tilhører samme klasse. Uten at dette la noen demper på totalopplevelsen!
Og neste år? Er jeg sikkert tilbake for å forbedre tiden som ble 5.04! Nesten en time lenger enn Nordmarka Skogsmaraton - det sier jo litt om hvor tung denne løypa er. Jeg må trene mer på lengre turer, det er helt sikkert.