mandag 3. mars 2014

Skitur med UiO

Torsdag var det tid for den dagen i året jeg får betalt for å gå på ski. Det er jo helt fantastisk og jeg forstår aldri hvorfor ikke flere benytter seg av denne sjansen! I år var det kanskje ikke så rart at vi ikke ble så mange. Det pleier å være 3 busser med ivrige skiløpere, mens det i år kun var èn. Vanligvis går turen fra Stryken via Hakloa til Kikut og deretter enten til Sognsvann eller Frognerseteren.
Siden det ikke er trygt å gå på vannene ble starten denne gangen lagt til Sørkedalen. Mens vi kjørte innover dit så det ikke akkurat ut som det var skiføre akkurat. Jordene var bare klattvis dekket med snø. Det verste jeg vet er harde, isete løyper. Trøsten i år var at jeg helt sikkert ville slippe dette, spørsmålet var heller hvor våt man kom til å bli på beina! Har jo hørt historier om sørpelag og vann til langt oppå ankelen. Derfor var overraskelsen stor over at det var såpass bra som det var.
Siden smøreren min er på ferie på Nordseter og jeg helt har sluppet taket i den kunsten der, falt valget på det eneste paret med zeroski vi har, altså smøreren sine. Og disse var nok for stive for meg slik at jeg ikke tro de skikkelig ned. Ikke har jeg super god teknikk heller, og jeg slet derfor med bakglatte ski. Og jeg har jo forstått såpass at man ikke legger på smøring på slike ski, så derfor ble det mye bruk av armene. Turen til Kikut gikk bra, som nevnt overraskende bra føre. Snøen var veldig fuktig så de som hadde klister under hadde gjort et bra valg. Vi unngikk vannene og gikk derfor i løyper som ikke var like godt oppkjørte over alt, men totalt sett en bra tur. Siste par-tre hundre meter på beina på en veg. Jeg slo følge med både kjente og ukjente undervegs. Hyggelig å prate med kollegaer og hyggelig å bli kjent med folk fra andre fakultet.
Kakaoen og gulrotkaka på Kikut smakte like fortreffelig som alltid!
Vegen ned fra Kikut var jeg ikke sikker på, har alltid gått over vannene. Jeg var derfor avhengig av å slå følge med noen som hadde peiling på vegen. Vi var fire stykker som dro fra Kikut sammen, men våre veger skiltet etter en liten stund. Noen ville ta vegen om Frognerseteren, men det fristet ikke med mange oppoverbakker med såpass bakglatte ski. Jeg slo derfor følge med en kar fra fysisk institutt og vi skled helt ned til Sognsvann uten problemer! Ikke ble jeg nevneverdig våt på beina heller. Og det var akkurat passe føre til at jeg torde å skli ned bakkene uten nevneverdig bremsing.
En herlig tur som gikk ganske kjapt for seg så bilde ble ikke tatt før etter at jeg kom hjem. Foreviget meg selv med et fornøyd smil om munnen.
Antagelig er dette siste skituren på hjemmebane, mildværet vil helt sikkert smelte det som er igjen av snø og skiføret vil bare bli dårligere og dårligere.

2 kommentarer:

  1. Herlig å få betalt for å gå på ski, ja! Høres ut som en fin tur, ikke minst å få en god gulrotkake. Jeg må innrømme at det ikke har blitt ski på meg i det hele tatt i vinter. Siden jeg vet at en skitur sliter sånn på kroppen, har heg bestemt meg for at hvis jeg først skal utsette meg for det skal forholdene være så bra at det er verdt det. Og det har de ikke vært denne vinteren. Men har hatt mange fine turer til fots i skogen, på en sti vi har sørget for å holde åpen. Blir nok en tur der i dag, tenker jeg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, en må jo lytte til kroppen og gjøre det som er bra for den. Må jo ha vært supert å gå på beina i vinter, det er tross alt ikke så mye snø her. Lurt å holde stien oppe!

      Slett