Løse hunder

Selv om jeg har hund selv, er jeg ikke glad i løse hunder. Til det er mistenksomheten til eierne for stor. Jeg opplever dessverre altfor ofte at eieren ikke har kontroll på hunden sin og selv om den er aldri så snill, vet man da ikke hva som skjer når to hannhunder møter hverandre. Jeg har alltid min i bånd og han kan lett føle det truende om det kommer en tøff hannhund rett mot ham.
I går var vi somvanlig på en tirsdag ute på langtur. Jeg kan bare gjenta det jeg skrev på fjesboka i går:

Hva er det med rottweilereiere? Pointeren min, Boy, og jeg var ute og løp i kveld. På veg over fra Stormyra mot Løvenstad møter vi et følge med tre løse rottweilere. Jeg stopper opp i god avstand for å gi dem en sjanse til å koble hundene. To av dem blir koblet, den tredje kommer mot oss. Jeg er i utgangspunktet redd for rottweilere og dette så ut til å være en hannhund, så jeg trekker Boy godt inn til meg og snur meg litt bort. Men denne hunden kommer rett mot oss og Boy føler det nok også truende og begynner å knurre. Dermed setter rottweileren i gang å bjeffe og bykser mot oss. Jeg får rett og slett panikk, drar Boy med meg og prøver å gjemme meg bak en av de andre og roper at de må ta tak i hunden. Noen av dem gjør et tafatt forsøk på å gripe tak i ham, men han bykser unna. En av dem, sikkert eieren, sier at han ikke biter. Ja vel, men en bjeffende truende, STOR hannhund er ikke særlig trivelig, så jeg fortsetter å rope at de må ta tak i ham og går i dekning bak de andre personene. Til slutt lyktes eieren i å få tak i hunden og jeg kommer meg unna. Jeg roper da at de bør ha hundene i bånd, hvor etter jenta sier at "Det er ikke båndtvang"! "Men du plikter å ha kontroll" svarer jeg. Da får jeg til svar at det var min skyld, jeg framprovoserte situasjonen! Ok, jeg forstår at hunden sikkert ikke hadde til hensikt å bite, da hadde han fått tak i en av oss med èn gang. Og jeg innrømmer at jeg var livredd og fikk panikk og ropte at de måtte få tatt tak i den. Rottweileren veide sikkert like mye som Boy og jeg til sammen, og tanken om angrep surret rundt i hodet mitt. Men at jeg skal gå ut av sitasjonen og føle meg skyldig, er det riktig da?

Jeg forstår godt at folk som i utgangspunktet er redde for hunder opplever slike situasjoner som enda verre enn jeg. Jeg er mest redd for at min lille, puslete pointer skal bli spist opp! Og i går var jeg skikkelig redd, denne tunge, store hannhunden virket veldig truende der han bykset etter oss og bjeffet.

Dette gjorde at gleden over løpeturen ble litt mindre, men jeg fullførte runden min! Uansett ble det jammen 17 km i går også. Det er kanskje egentlig på tide å øke på kilometerne, men det var veldig tungt å løpe i går, gangvegene var ikke brøytet alle steder og det var mange glippetak. Jeg tenker at jeg beholder grunnlaget og kommer nok ikke til å øke lengden på turene før mot slutten av februar. Langturene har jeg på ski i helgene.