Nordmarka Skogsmaraton

Så er også årets helmaraton historie. Og hva skal jeg si? Formen i år er ikke som i fjor og året før, så det opprinnelige ønsket om å slå tiden fra i fjor - 4.08.05 - måtte skrinlegges. Et realistisk mål var 4.15 kom jeg fram til.
Dagen startet med solskinn og varme, helt utrolig tatt i betraktning det dårlige været denne våren og forsommeren. Nå er imidlertid jeg ikke så glad i å løpe i varme så det var egentlig ikke noen stor fordel at vi fikk en smak av sommer denne dagen.
Det var mange jenter som oppholdt seg i garderoben før start, rett og slett fordi det var for varmt ute i solen. Dermed ble det mye hyggelig prat og utveksling av løpserfaringer og det er jo alltid hyggelig!
Så gikk starten og vi var i gang. Med skygge og solbriller og ellers lettkledd i skjørt og singlet kjentes det ikke så aller verst ut. At solen forsvant bak en sky etter en stund var imidlertid slett ingen ulempe.
Første mila gikk på 1.01 og jeg var godt fornøyd med det. Vi snakker tross alt om Nordmarka Skogsmaraton og der er det mange bakker! Neste mila gikk på 57.00 og jeg var fremdeles ved godt mot. Et forsøk på hoderegning gjorde at jeg fant ut at 4.12 kunne være et realistisk mål. Når den tredje mila gikk på 1.00 var dette fremdeles et realistisk mål. Men så skjedde det noe. Riktignok var pulsen hele tiden foruroligende høy, andpusten ble jeg og tungt var det, men det gikk da etter forholdene greit nok. Den berømte veggen møtte jeg da slett ikke - eller? - det ble bare så utrolig tungt! Og etter 35 km var det egentlig slutt på kreftene. Bakkene var utrolig mange og slitsomme. Jeg gledet meg lenge til stipartiet for å få en avveksling i den monotone grusvegløpingen, men da jeg kom dit var jeg så stiv at jeg ikke klarte å sprette avgårde slik jeg ønsket. Den fjerde mila gikk derfor på 1.10 og jeg ga egentlig opp. Det var bare å komme seg til mål! De siste kilometerne ble det mye gåing i bakkene, ja egentlig var jeg glad det kom en bakke så jeg hadde unnskyldning til å gå! Prøvde så godt jeg kunne å holde motet oppe selv om jeg egentlig hadde lyst til å legge med ned og grine!
Men til mål kom jeg og det ble en 3. plass i klassen på 4.24.53
Jeg må jo bare si at jeg ikke er spesielt stolt over den tiden, men jeg må bare gå i meg selv og innse at grunnlaget for et slikt løp er for dårlig.
Det er mye diskusjoner om hvilke treningsopplegg som fungerer, men jeg kjente at mitt eget opplegg i 2012 og 2013 fungerte bra. Enkelt og greit: to treninger med Romerike runners som innebærer forskjellige former for intervalltrening eller bakketrening og to løpeturer for meg selv, en kortere og en litt lengre tur med økning i antall kilometer fra jul og utover våren. Dette fungerer for meg og da er det vel bra nok! Hvorfor har jeg så ikke fulgt dette denne sesongen? Tja, jeg har vært mer sliten og det har vært vanskelig å motivere seg for lengre løpeturer på kveldstid når det er mørkt. I helgene har det blitt mye skigåing. Fin trening det også, men tydeligvis ikke nok for meg. Styrketreningen har jeg imidlertid vært flink til å gjennomføre i hele vinter, en time med klassetime og en time alenetrening i uken. Utover dette trenger jeg tid til andre ting i livet samt hvile og restitusjon! Dette siste tar som kjent lenger tid jo eldre en blir og da er det ikke så rart kabalen ikke alltid går opp!
Men neste års Skogsmaraton, .... den skal gå fortere!

Birkebeinerløpet 2015

Så er birkebeinerløpet 2015 historie. Og jeg er godt fornøyd! Riktignok måtte jeg justere målet mitt angående tid, men siden jeg klarte merket for 10. gang kan jeg jo ikke være annet enn fornøyd!
I alle løpene jeg har deltatt hittil i år har tidene vært dårligere enn i fjor, dermed var det realistisk å tenke at målet i år måtte bli å klare 1.58 og håpe at det holdt til merket.
Det var en super løpedag, lettskyet og litt småkjølig på morgenen. Antrekket måtte bare bli shorts og kortermet og det viste seg å være helt perfekt. Gode forberedelser på morgenen gikk etter planen for min del (behøver ikke å nevne at de andre i reisefølget som skulle starte tidlig bommet mht til å stille klokken med èn time, men det gikk likevel greit siden vi var flere i hytta).
Lett oppvarming og så var vi i gang! Det er utrolig mange bakker i dette løpet. Riktignok korte, men jammen er de bratte nok. I år syntes jeg det var ekstra mange! Så går tiden da, jeg blir andpusten og sliten, men må ikke helt i kjelleren. Husker det året jeg hadde vært forkjølet rett før løpet, da syntes jeg at jeg gikk under kjelleren for å hente de siste kreftene. Slik var det ikke nå og gjørmehull og klin ble forsert i godt driv, om enn noe saktere enn i fjor. Det ble nok mer klinete på gjørmepartiene utover dagen, men det er selvsagt helt greit for meg som like rå løpe Råskinnet! Tok litt drikke på alle matstasjonene selv om jeg synes det er umulig å drikke av disse plastbegrene når man har puls i 170.
Og tiden? Den ble 1.57.50 og merketiden var 2.08.37. Jeg hadde god margin altså og attpåtil fikk jeg denne fine statuetten. Den er plassert på hytta sammen med Ingalåmi damen som jeg fikk for gjennomført 10 skirenn. Men jeg må si at den siste trofeen henger høyere, synes jeg kan være litt stolt av meg selv for å ha klart 10 merker av 11 deltagelser. Den gangen jeg ikke klarte det skylder jeg på syklingen. Jeg prøvde meg som syklist en periode, men måtte bare legge opp siden det gikk utover løpingen og ikke ble jeg bedre til å sykle heller.
Dagen etter ble det en gåtur til Lunkefjell. Det tror jeg var lurt, stølheten i muskulaturen ble mye mindre. I dag er det tirsdag og jeg er klar for en aldri så liten løpetur som forberedelse til lørdagens løp: Nordmarka Skogsmaraton. Det blir verre og forberedelsene til et slikt løp virker å være for dårlige. Men gjennomføre skal jeg, selv om jeg nok må justere litt på tiden der også.

Fjellbukken 2015

I år var jeg veldig glad jeg ikke skulle løpe hel- eller halvmaraton. Valdresflya var stengt og disse løypene måtte derfor legges om. Start og mål var på Beitostølen og de løp opp mot Båtskaret. Og der møtte de selvsagt det dårlige været - dvs vind og sludd. Imponerende at runnerne likevel var godt fornøyde og ingen klaget over verken kulde eller fuktighet! Imponerende.
Jeg for min del løp som vanlig Fjellbukken, et 10 km langt terrengløp. Denne gangen kom det ekstra godt med at jeg er vant til å løpe mye i terrenget og har gode terrengsko! (selvsagt Salomon Speed cross 3 som vanlig) for det var tydelig at snøen nettopp hadde gått: vått og klinete mange steder. Det var flere som skled og falt undervegs.
Det er mye oppover til å begynne med og jeg synes jeg blir fryktelig andpusten for tiden. Beina blir tunge selvsagt, men verst er det at jeg peser som en hval! Tankene går imidlertid fortere enn beina og en rekker å tenke på mye under et slikt løp. En av dem var at jeg trenger mer bakketrening! Kanskje bør jeg gjøre noe med dette i sommer.... Det positive var at beina ikke ble så tunge og stive som de ofte pleier å bli.
Så flater det litt ut og da klarte jeg faktisk å gi på litt. Over de gjørmete partiene der mange tripper og prøver å unngå det verste kunne jeg bare fosse gjennom så møkka sprutet! Likeledes på stiene som var blitt litt klinete og glatte - der løp mange ved siden av på gresset, mens jeg bare løp det jeg kunne på stien. Herlig! Nesten som i Råskinnet jo!
Så litt på grusveg for deretter å svinge brått av og litt oppover igjen mot toppen av slalåmbakken. Deretter bar det nedover  og der hadde jeg fryktet at det var veldig glatt, men det var faktisk bedre enn imange av de andre partiene undervegs. Da var det bare å gi på det jeg kunne. Så deilig å kjenne at det fremdeles var krefter igjen og ikke var beina stive nå heller.
Deretter ut på asfalten og nedover til mål. Men her var det mange biler og jeg løp slalåm mellom dem, og hvor i all verden gikk løypa? Mål var ikke akkurat der det pleide i år og jeg ble litt forvirret. Ropte rundt meg: hvor er løypa? Og fikk hjelp av en som pekte nedover vegen. Men der var det foreldre og barn som var på veg til mål og jeg måtte igjen løpe slalåm og brøyte meg veg. Hadde enda krefter til å gi på litt, herlig følelse! I mål på 58.34 og det holdt til 1.plass i klassen! 
Tidligere var det 10 års klasser, men fra i år var det 5-års klasser. Hadde det vært som tidligere hadde tiden holdt til 3. plass, ikke dårlig det heller. Uansett var det premie å få, og det er jo alltid moro! Og på Beito er det fine premier.
Premieutdelingen var egentlig flyttet utendørs, etter å ha vært mange år i hallen hvor startnummerutdelingen foregår og hvor det er dans om kvelden. Og det hadde vært flott hadde været vært bra og stemningen på topp på Svingen pub! Men pga det dårlige været var utdelingen i kjelleren på Beito hotell. Ikke noe dårlig erstatning det, her var det trangt og intimt, man kunne få kjøpt øl og stemningen var høy. I tillegg var speakeren kvikk og humoristisk og gjorde sitt til at stemningen ble bra. Mange kjente var det her også, hyggelig å slå av en prat med andre løpere.
Runnerne forsynte seg bra av premiebordet og gøy er jo det! Jeg kommer igjen neste år!

Langtur i Østmarka

Endelig en helg hjemme hvor jeg kunne løpe langtur i skogen! I tillegg viste den kalde våren seg fra en litt bedre side med mye bedre temperatur og fravær av regn.
De første to timene hadde jeg følge av Merete og Helene. Det var en rolig og hyggelig tur med skravling og inntak av næring på Setertjernhytta etter å ha vært oppom Bjønnåsen. Vi startet ved Marikollen og da vi nærmet oss startpunktet sa jeg farvel til mine løpevenninner og tok turen innover i skogen igjen. Denne gangen oppom Ramstadslottet. Deretter ble det en tur bortom Østby i Lørenskog før jeg ankom Løvenstad og løp gjennom skogen og hjem. Det ble 4 timer og det med en god følelse. Var ikke sliten før etter 3,5 time og det er jammen stor framgang! Riktignok i et rolig tempo, men Østmarka er kupert og tung å løpe i. I tillegg var det vått og glatt mange steder og når man løper med en ivrig hund må man vokte sine skritt ekstra nøye.
Men du verden så støl jeg var dagen etterpå med mørbanka lårmuskler! Litt rart, jeg har jo løpt noen langturer i det siste, men det at jeg ikke har løpt så langt i skogen på en stund slår tydeligvis ut. Jeg er av den typen som lett blir støl, slik er det bare.
Jeg var forresten en tur hos kiropraktoren i forrige uke. Jeg har lenge kjent at det er noe som ikke er helt som det skal der bak og han mente jeg hadde en låsning i bekkenet. Behandlingen er jo enkel hos kiropraktoren, et lite knekk og så er jeg mørbanka resten av dagen. Dagen etterpå var jeg imidlertid mye bedre og det kjennes veldig bra ut både undervegs og etter løpeturene nå. En liten justering til denne uken så tenker jeg problemet er løst!
Denne uken er det ABIK karusell på tirsdag og løp på Beito på lørdag. Jeg får ta det som oppladning til birkebeinerløpet den 13.6

Ny langtur

Så var vi på hytta igjen og jeg måtte følge planen som var ny langtur. Ca 25 km, toppen 30 tenkte jeg.
Men så var det slik at jeg skulle prøve en ny "runde". Og da vet man jo aldri hvordan det egentlig vil ende...
Først måtte jeg gå beina 2,5 km i fjellstøvler ned til parkeringen. Skifte over til løpesko der og sette av sted. Over til Sjusjøen er det 6 km, videre ned til Mesnalia 6,5 km. Så langt var det greit. Så var det vegen over til Birkebeineren skistadion - jeg var ikke sikker på hvor langt det var over der.  Nå vet jeg det. Den er 13 km. Da var jeg oppe i 25,5 km allerede. Og da gjensto 8 km oppover til Nordseter. Ikke morsomt når jeg egentlig ville gitt meg der. Ikke nyttet det år ringe for å be om å bli hentet heller, jeg hadde jo bilnøklene. Jeg kunne kanskje ta bussen? Går dårlig med busser på en Kr. Himmelfartsdag så det ut til. Haike? Nei, vet du hva. Opp skal jeg komme meg på egne bein! Det ble mye gåing, beina var tunge og kroppen ville ikke mer. Endelig, der var skiltet! Så var det opp til parkeringen, enda brattere! Skifte til tørr trøye og fjellstøvler og så bare 2,5 km igjen. Da ble det 40 km denne dagen og jeg kjente godt at jeg ikke var i helmaraton form!
Resten av dagen ble tilbragt på sofaen med godt lesestoff!

Om å følge planen

Har man en plan, så har man en plan. Og forrige helgs plan var å få en langtur. Jeg har bestemt meg for en del mengdetrening i mai som opptrapping til Nordmarka Skogsmaraton, og da er det bare å sette i gang.
Vi dro til fjells og der var det en god del snø fremdeles og greit skiføre. Men man løper ikke på snøen i mai, så da var det bare å ta skiene fatt og gå ned til parkeringen for å løpe på vegen. Og det gikk helt fint det, været var bra og vegene var tørre og fine. Tikket inn 21,6 km på løpeturen over til Sjusjøen og opp til Storåsen med en avstikker inn på campingplassen. Det gikk litt tungt mellom Nordseter og Sjusjøen, man merker ikke hvor mye stigning det er der før man løper eller sykler!
Etterpå var det bare å spenne på seg skiene igjen og komme seg inn på hytta.
Veldig fornøyd med meg selv etterpå!
Men ellers synes jeg det går tungt for tiden og tidene mine er dårligere enn i fjor. På UKI karusellen i forrige uke gikk det utrolig tungt å løpe 6 km. På treningen mandag var intervallene ekstra slitsomme så jeg fullførte ikke hele programmet. I går var det ABIK karusell, 4 km ved Skedsmohallen. Og det var faktisk gøy! Endelig klarte jeg å presse meg ordentlig og føle at jeg hadde litt å gi. Tiden var riktignok 42 sekunder dårligere enn i fjor, men følelsen var mye bedre enn den har vært tidligere i år.
Så kanskje er det håp for denne sesongen også!

Inspirasjon

Av og til er det nødvendig med litt inspirasjon, også for meg som elsker å løpe! Hva er vel bedre da enn å gå på et foredrag. Når så de som står bak Bislett International Indoor Endurance Festival inviterer til seminar, må man jo bare takke ja! Attpåtil var det gratis og med servering av nydelig tomatsuppe frukt, mineralvann, kaffe og te.
Det var ultraløping som stod i fokus og Bjørn Suneson som har løpt USA på tvers 4 ganger og Rune Larsson som har vunnet Spartathlon 3 ganger var invitert.
Begge fortalte fra sine løpeturer, om erfaringer og opplevelser undervegs. De liker å løpe langt, være ute i flere uker  med babyjoggeren full av bagasje. Bjørn likte godt å løpe i USA fordi amerikanerne er åpne og nysgjerrige folk. Selv om de syntes det han gjorde var rart, stilte de opp med all den hjelpen de kunne. F.eks. var det en trailersjåfør som ga ham lunsjen sin.
Rune Larsson er en utadvendt og artig fyr. Det viktigste jeg satt igjen med etter hans foredrag var at løpeglede er utrolig viktig! Han droppet intervalltreningen i o-løper klubben sin da han var ung, men fortsatte med løping. Isteden ble det naturlige intervaller i naturen og i etterkant er han den eneste av den gjengen han trente med som ung som fremdeles løper.
Etter dette fikk jeg lyst til å ta på meg joggeskoene og løpe langt jeg også!