Endelig har sommeren kommet, men i natt sovnet min svoger inn, 65 år. Han har hatt tarmkreft med spredning i 2 år og etter jul har det gått bare nedover. Det var godt han endelig fikk slippe og bli helt smertefri.
Slike ting setter livet litt i perspektiv og en øm og vond akilles blir liksom litt uvesentlig i forhold. Da gjenstår begravelsen før livet kan gå videre for søsteren min og hennes to barn med familier. Vi rundt henne får ikke gjort så mye annet enn å sympatisere og trå til hvis det trengs, men vi gjør jo alle våre tanker. Vi bør kanskje stoppe opp litt av og til og fundere litt over at livet og helsen ikke er en selvfølge.
Dette ble veldig alvorlig og filosofisk, men slik er nå en gang livet!
Jeg er som nevnt litt bekymret over min ømme akilles og masserer og steller pent med denne. For meg er det jo krise om jeg ikke kan løpe! Husker godt tiden fra høsten 2006 og 7 md framover og den lykkefølelsen jeg fikk da jeg endelig kunne løpe igjen. Vil helst slippe å oppleve dette igjen, så dermed er det bare å ta det litt pent, ikke løpe for mye og minst mulig på asfalt.
Som nevnt brukes denne uken til å lade opp til løpet på Beito lørdag. Hadde bakkedrag på Runners trening i går, men tok det litt pent. I dag har jeg startet dagen med styrketrening og eller blir det klatring og rulleski samt en forsiktig løpetrening på torsdag.
Så er jeg klar for terrengløpet Fjellbukken på lørdag!
Kjære Anne-Brit, så leit å lese om svogeren din som døde så alt for tidlig. Det er hardt når man blir rammet av selve livet, man føler seg liten. De dagligdagse tingene kan virke som bagateller, men samtidig er det så viktig at nettopp de får gå sin gang. Helt sikkert viktig for søsteren din og familien at du ER der, selv om det ikke er så mye man kan gjøre.
SvarSlettØnsker deg god tur til Beito! Er en gjeng her fra Stord sykehus somreiser for å delta på halvmaraton.