Kilimanjaro!

Ja, jeg kom meg helt til topps på Kilimanjaro! Det er litt av en prestasjon og jeg tok det ikke som en selvfølge at jeg skulle klare det. Vi var et følge på 19 med reiseleder fra Explore travel hvor èn måtte bæres ned pga sykdom og 5 kom til den første toppen, men klarte ikke å gå til den øverste. Man vet ikke hvordan man reagerer på høyden før man har prøvd det. Riktignok tok vi alle høydesyke tabletter, men mange var likevel plaget av kvalme, oppkast, hodepine, vondt i magen etc. Min kropp taklet det utrolig bra og jeg hadde ingen plager i det hele tatt. Bortsett fra at det selvsagt var fryktelig tungt å puste i den tynne luften. Mens våre hjelpere spratt fram og tilbake forbi oss, trallet og sang, hadde vi nok med å klare å sette det ene beinet foran det andre og konsentrere oss om å puste.
Hele turen til Tanzania tok 12 dager inklusiv den lange reisen fram og tilbake med mellomlanding i Amsterdam.
Vi 19 deltagerne hadde med oss 53 hjelpere som bestod av bærere, hjelpere, kokker etc. De bar alt utstyret vårt samt alt fellesutstyr som bestod av teltene våre, teltene vi spiste i, maten vår etc. 
Først hadde vi to overnattinger på Merangu hotell før avgang på Rongairuten mot toppen. Vi lå i tomannstelt to netter før den siste oppstigningen som startet kl 24 den tredje natten. Helt oppe var vi kl 7.30 dagen etter! En helt fantastisk følelse å ha klart det, en skikkelig mestringsfølelse. Alt annet blir bagateller etter dette tenker man der og da.
Nedstigningen gikk litt fortere, utrolig hvor lett det er å gå ned! Èn overnatting til før vi var nede på hotellet igjen.
Siste dagen før avreise var vi på en fantastisk safari og så mange ville dyr på nært hold.
Et fantastisk opphold som absolutt kan anbefales!
Tilbake til hverdagen var jeg litt giret, men også litt utmattet fysisk. I tillegg fikk jeg en skikkelig kink i ryggen mens jeg var på kurs i Sørmarka med jobben, så løping har det blitt dårlig med i etterkant. Kroppen trenger nok litt restitusjon med bare litt kosetrening og noen besøk hos kiropraktoren min før jeg er tilbake for fullt. Høsten kan imidlertid være tid for nedtrapping før skisesongen setter inn.

Nordmarkstraveren 2015

Nordmarkstraveren 2015 var en fantastisk opplevelse, ja mange syntes det var ganske latterlig egentlig. Så mye vann og spesielt gjørme er det ikke ofte en ser! Jeg elsker jo akkurat dette og kjente at her var det noe jeg savnet i birken!
Selv om jeg ikke er i særlig god form til lange løp i år, vurderte jeg aldri å stå over løpet. Det er liksom ikke meg å stå over løp, da skal jeg være skikkelig syk eller veldig skadet. Så det var bare å stille opp. Selv om jeg på forhånd ofte lurer på hvorfor jeg driver med dette, får jeg svaret undervegs. Spesielt i terrengløp, det er jo en fantastisk god følelse å slite seg gjennom møkk og gjørme, vann til langt opp på leggen, røtter og steiner og stadig skifting av underlaget. Gøy!
Jeg forventet ikke å få godfølelsen fra 2013, da formelig fløt jeg oppå alle ujevnhetene og hadde en fantastisk herlig tur gjennom Nordmarka. Den fikk jeg heller ikke, men prøvde så godt jeg kunne å nyte turen så lenge kreftene var der. Håpet de skulle holde til 25 km, men begynte å merke at kreftene ebbet ut allerede ved 20 km. Da hjelper det at løpet går i terrenget og ikke kun på grusveg. Synes grusveger suger mer krefter enn terrenget, selv når en er veldig sliten.
Jeg gjorde også noe man egentlig ikke skal gjøre i konkurranser: jeg stilte med splitter nye sko! Kjøpte nye Inov8 x- talon 212 på Løplabbet på Strømmen dagen før. Hadde tenkt å vente til senere, men Salomon skoene mine hadde fått en stor rift og var modne for utskifting. Da jeg fikk en sms fra Løplabbet fredag ettermiddag om at de hadde fått inn størrelsen min, måtte jeg bare innom og prøve. Siden det passet, måtte jeg jo bare kjøpe dem og siden de føltes veldig gode på foten, måtte jeg simpelten løpe med dem på lørdag. Og det kjentes veldig bra. Både bein og føtter får hard medfart i et slikt løp, spesielt siden de er forblir våte i over 3 timer.
Vel, kort fortalt: jeg kom meg gjennom, men til en langt dårligere tid enn sist gang - og det var som forventet. Kom 1 minutt for sent til merket og det var et skikkelig nederlag, det må jeg innrømme. Etterpå var det bare å få på tørt tøy og dra hjem til dusjen. Først etter at jeg kom hjem så jeg på resultatlista at jeg havnet på 3. plass i klassen min. Ikke så verst det, ikke minst med litt for dårlig treningsgrunnlag. Det er bare en ting å gjøre: flere langturer fram mot neste års sesong!

Jeg har fremdeles et løpeliv!

Det er ikke så mye liv på bloggen, men jeg kan forsikre dere om at jeg fremdeles løper. Jeg vet ikke hva det er som er galt i år, men tidene mine er i hvert fall dårligere enn i fjor. Formen svinger litt, enkelte dager går det fryktelig tungt og andre dager går det greit. Som da dette bildet ble tatt: ABIK karusellen på Eidsvoll, 4.7 km terreng. Dette var et løp for meg: stier og teknisk krevende med en del opp og ned (fryktelig tunge bakker) akkurat slik jeg liker det! Pulsen ble høy og det var slitsomt, men du verden så gøy! Ikke bør jeg klage heller, jeg vant klassen min både på Eidsvoll og på Sessvoll, men tidene mine er altså dårligere enn i fjor. Ja ja, jeg blir jo ikke yngre med årene jeg heller og det viktigste av alt er løpegleden. Den jeg har snakket så mye om, den bør ikke bli borte selv om tidene blir dårligere! Og heldigvis har jeg den i behold. Spesielt når jeg kan løpe i skogen, DET gir løpelykke det! Denne årstiden er helt herlig: det er fremdeles lyst om kvelden og det er ganske tørt i skogen. Helt perfekt for løping!
Det er så mange som har vært gode som ung som opplever at tidene blir dårligere etter som årene kryper på. Jeg håper de ikke mister lysten til å løpe og konkurrere likevel. Da må en jo huske på at dette er likt for alle.
Så - gakk hen og løp uansett hvordan formen er. En trenger selvsagt slett ikke delta i konkurranser heller, det kan være nok å være sin egen konkurrent. Men det er vel ikke til å stikke under en stol at en konkurranse gir et ekstra puff i treningen. Med et mål i sikte er det lettere å komme seg ut på tunge dager. Enda viktigere er løpekompiser. Finn deg en løpegruppe, det er utrolig inspirerende! På bildet er det tre Runners damer av flere (Romerike runners team) som i konkurranser peser etter hverandre, men du verden så hyggelig vi har det på trening og før og etter løp! Bli gjerne med hos oss eller hos en annen treningsgruppe i nærheten av deg.

Jo da, fremdeles treningsiver!

Jeg har bare ikke konkurranseiver! Og problemer med å laste opp bilder fra telefonen til pc samt laste opp i bloggen, men det får jeg løse en annen gang.
Det har da blitt noen løpeturer i løpet av sommeren, både i Sverige og på hytta. Vel hjemme etter ferien har jeg kommet i gang med styrketreningen igjen. Og jeg har oppdaget hvor bra slyngetrening er! Jeg har drevet litt med det de siste årene, men jeg har ikke hatt nok kunnskap om hvilke øvelser det går an å gjøre. Nå tok jeg med en bok på treningsstudioet og utførte øvelsene etter denne. Og hjelpe meg så støl jeg ble! Tydeligvis var det en del muskler som ble aktivert,
Foruten karusell-løpene på Romerike har jeg tenkt å ta det litt pent konkurransemessig i år. Antagelig ble jeg litt mettet i fjor da jeg var med på så mange og harde løp. Nå blir det å lade opp til Nordmarkstraveren 5. september og halvmaraton i Oslo 19. september.

Frokostseminar hos Norrøna

Bildet er stjålet fra bloggen til Tone Yvonne Killengren, kom ikke på å ta bilder selv!

Jeg synes det er artig med slike seminarer som gir litt inspirasjon i hverdagen. Vanligvis handler slike seminarer om løping eller ski, men denne gangen var det Norrøna sin butikk i Akersgata som inviterte til frokostseminar om friluftsliv med Marit Holm som trekkplaster. Det er jo friluftsliv Norrøna er best på. Og de har utrolig mange fine produkter! Jeg synes produktene er kostbare og sjelden på salg. I hvert fall ikke i Norrøna sin egen butikk.
Marit Holm fortalte litt om sitt friluftsliv opp gjennom årene. Hun ble kjent som turkameraten til Lars Monsen i 1992 hvor de to krysset Alaska, da hadde hun ikke fylt 21 år enda. Hun snakket varmt om hverdagsturene, det behøver ikke være lange ekspedisjoner for at man skal ha en fin tur.
Veldig inspirerende og selvsagt fristet det til innkjøp av Norrøna sine produkter! Vi fikk 10% avslag på handelen denne dagen. Det utgjør ikke så mange kronene, men litt monner det jo. Jeg begrenset innkjøpet til en teknisk trøye jeg gleder meg til å prøve på tur i fjellet. Det er jo utrolig stilige plagg! Kjøpte meg deesuten en Norrøna turbukse for noen uker siden i Håkons hall, og sammen blir dette veldig stilig. Skader jo ikke med fine produkter på tur!
Frokosten kom fra Joe & the juice og smakte veldig godt. Frister med et besøk der også.
Så var det tilbake til jobb og arbeidsdagen etter en fin start på dagen!

Nordmarka Skogsmaraton

Så er også årets helmaraton historie. Og hva skal jeg si? Formen i år er ikke som i fjor og året før, så det opprinnelige ønsket om å slå tiden fra i fjor - 4.08.05 - måtte skrinlegges. Et realistisk mål var 4.15 kom jeg fram til.
Dagen startet med solskinn og varme, helt utrolig tatt i betraktning det dårlige været denne våren og forsommeren. Nå er imidlertid jeg ikke så glad i å løpe i varme så det var egentlig ikke noen stor fordel at vi fikk en smak av sommer denne dagen.
Det var mange jenter som oppholdt seg i garderoben før start, rett og slett fordi det var for varmt ute i solen. Dermed ble det mye hyggelig prat og utveksling av løpserfaringer og det er jo alltid hyggelig!
Så gikk starten og vi var i gang. Med skygge og solbriller og ellers lettkledd i skjørt og singlet kjentes det ikke så aller verst ut. At solen forsvant bak en sky etter en stund var imidlertid slett ingen ulempe.
Første mila gikk på 1.01 og jeg var godt fornøyd med det. Vi snakker tross alt om Nordmarka Skogsmaraton og der er det mange bakker! Neste mila gikk på 57.00 og jeg var fremdeles ved godt mot. Et forsøk på hoderegning gjorde at jeg fant ut at 4.12 kunne være et realistisk mål. Når den tredje mila gikk på 1.00 var dette fremdeles et realistisk mål. Men så skjedde det noe. Riktignok var pulsen hele tiden foruroligende høy, andpusten ble jeg og tungt var det, men det gikk da etter forholdene greit nok. Den berømte veggen møtte jeg da slett ikke - eller? - det ble bare så utrolig tungt! Og etter 35 km var det egentlig slutt på kreftene. Bakkene var utrolig mange og slitsomme. Jeg gledet meg lenge til stipartiet for å få en avveksling i den monotone grusvegløpingen, men da jeg kom dit var jeg så stiv at jeg ikke klarte å sprette avgårde slik jeg ønsket. Den fjerde mila gikk derfor på 1.10 og jeg ga egentlig opp. Det var bare å komme seg til mål! De siste kilometerne ble det mye gåing i bakkene, ja egentlig var jeg glad det kom en bakke så jeg hadde unnskyldning til å gå! Prøvde så godt jeg kunne å holde motet oppe selv om jeg egentlig hadde lyst til å legge med ned og grine!
Men til mål kom jeg og det ble en 3. plass i klassen på 4.24.53
Jeg må jo bare si at jeg ikke er spesielt stolt over den tiden, men jeg må bare gå i meg selv og innse at grunnlaget for et slikt løp er for dårlig.
Det er mye diskusjoner om hvilke treningsopplegg som fungerer, men jeg kjente at mitt eget opplegg i 2012 og 2013 fungerte bra. Enkelt og greit: to treninger med Romerike runners som innebærer forskjellige former for intervalltrening eller bakketrening og to løpeturer for meg selv, en kortere og en litt lengre tur med økning i antall kilometer fra jul og utover våren. Dette fungerer for meg og da er det vel bra nok! Hvorfor har jeg så ikke fulgt dette denne sesongen? Tja, jeg har vært mer sliten og det har vært vanskelig å motivere seg for lengre løpeturer på kveldstid når det er mørkt. I helgene har det blitt mye skigåing. Fin trening det også, men tydeligvis ikke nok for meg. Styrketreningen har jeg imidlertid vært flink til å gjennomføre i hele vinter, en time med klassetime og en time alenetrening i uken. Utover dette trenger jeg tid til andre ting i livet samt hvile og restitusjon! Dette siste tar som kjent lenger tid jo eldre en blir og da er det ikke så rart kabalen ikke alltid går opp!
Men neste års Skogsmaraton, .... den skal gå fortere!

Birkebeinerløpet 2015

Så er birkebeinerløpet 2015 historie. Og jeg er godt fornøyd! Riktignok måtte jeg justere målet mitt angående tid, men siden jeg klarte merket for 10. gang kan jeg jo ikke være annet enn fornøyd!
I alle løpene jeg har deltatt hittil i år har tidene vært dårligere enn i fjor, dermed var det realistisk å tenke at målet i år måtte bli å klare 1.58 og håpe at det holdt til merket.
Det var en super løpedag, lettskyet og litt småkjølig på morgenen. Antrekket måtte bare bli shorts og kortermet og det viste seg å være helt perfekt. Gode forberedelser på morgenen gikk etter planen for min del (behøver ikke å nevne at de andre i reisefølget som skulle starte tidlig bommet mht til å stille klokken med èn time, men det gikk likevel greit siden vi var flere i hytta).
Lett oppvarming og så var vi i gang! Det er utrolig mange bakker i dette løpet. Riktignok korte, men jammen er de bratte nok. I år syntes jeg det var ekstra mange! Så går tiden da, jeg blir andpusten og sliten, men må ikke helt i kjelleren. Husker det året jeg hadde vært forkjølet rett før løpet, da syntes jeg at jeg gikk under kjelleren for å hente de siste kreftene. Slik var det ikke nå og gjørmehull og klin ble forsert i godt driv, om enn noe saktere enn i fjor. Det ble nok mer klinete på gjørmepartiene utover dagen, men det er selvsagt helt greit for meg som like rå løpe Råskinnet! Tok litt drikke på alle matstasjonene selv om jeg synes det er umulig å drikke av disse plastbegrene når man har puls i 170.
Og tiden? Den ble 1.57.50 og merketiden var 2.08.37. Jeg hadde god margin altså og attpåtil fikk jeg denne fine statuetten. Den er plassert på hytta sammen med Ingalåmi damen som jeg fikk for gjennomført 10 skirenn. Men jeg må si at den siste trofeen henger høyere, synes jeg kan være litt stolt av meg selv for å ha klart 10 merker av 11 deltagelser. Den gangen jeg ikke klarte det skylder jeg på syklingen. Jeg prøvde meg som syklist en periode, men måtte bare legge opp siden det gikk utover løpingen og ikke ble jeg bedre til å sykle heller.
Dagen etter ble det en gåtur til Lunkefjell. Det tror jeg var lurt, stølheten i muskulaturen ble mye mindre. I dag er det tirsdag og jeg er klar for en aldri så liten løpetur som forberedelse til lørdagens løp: Nordmarka Skogsmaraton. Det blir verre og forberedelsene til et slikt løp virker å være for dårlige. Men gjennomføre skal jeg, selv om jeg nok må justere litt på tiden der også.