Løpelivet går sin gang

Måtte bare ta med dette bildet av hytta. Her er det soveromsvinduet jeg forsøker å finne. Og jammen møtte jeg på en røyskatt som antagelig bor under hytta. Av den grunn lot vi være å lukke opp vinduet om natta. Tør ikke tenke tanken på at denne lille tassen kunne spasere rett inn gjennom vinduet og opp i senga. Tenker det hadde blitt hurlumhei jeg!
Det ble dårlig med skigåing på hytta denne helgen, av gode grunner ble mest snømåking
Men løpelivet er jo et liv som lever parallelt med vårt "andre" liv og krever sin rett. For meg blir det en del lange, rolige turer på vinteren, bortsett fra intervalltreningene med Runners. Jeg har imidlertid begynt å tenke litt på at jeg trenger noen tempoøkter inni mellom. Som tenkt, så gjort. Jeg startet uken
med en tempoøkt på mølla! Og jeg som hater mølleløping..... Men det er i grunnen litt greit nå på vinteren hvis man skal løpe litt fortere. Mølla er i hvert fall ikke glatt så man har ikke den unnskyldningen! Med tanke på vårens konkurranser kan jeg ikke fortsette bare å ha langturer i komfortsonen.
Det ble en bra økt på 30 minutter. En grei start på dagen og uka og passe langt så tidlig. Klokken var bare 7.10 da jeg startet...
Tirsdag fikk jeg en god langtur på 20 km. Det merkes at det er vinterferie, lite folk ute. Men tydelig at vinteren ikke har satt inn med full styrke i år: jeg møtte både løpere, syklister og en som trente på rulleski!
Jeg derimot får ta et par styrkeøkter til denne uken før jeg stikker til fjells. Håper på laaaange skiturer denne gangen.

Det går mot lysere tider!

På tirsdag dro jeg ut på min ukentlige langtur kl 17.15 og det var fremdeles ganske lyst! Det er jo en fantastisk tid vi går i møte nå, dagene blir lengre og lysere og dermed er det lettere å komme seg ut på løpetur på ettermiddagen for oss som må løpe etter jobb. I tillegg løp jeg i Hoka skoene mine og dermed fikk jeg enda mer vårfølelse.
Jeg er jo veldig glad i vinteren og i å gå på ski, men slik vinteren er nå med av-og-på føre, må jeg innrømme at det er deilig med bare veger som gjør dem godt egnet til løping.
Og det er så fantastisk herlig å ha både kortsiktige og langsiktige mål! Når det gjelder de kortsiktige tenker jeg først og fremst på Råskinnet 3.mai, men også birkebeinerløpet 14.juni og Nordmarka Skogsmaraton 21.juni. Det langsiktige er selvsagt først og fremst Fjellmaraton i Sãlen. Drømmer om lange, fine løpeturer i skog og mark så snart det blir bart!

Nye mål!

Av og til er det nødvendig å sette seg nye mål. Dette gir ny inspirasjon og motivasjon. For meg er det viktig å ha en mål i sikte og jeg har ikke kommet dit hen enda at jeg er mettet på konkurranser. Kanskje fordi jeg begynte så sent å konkurrere og foreløpig har jeg derfor enda muligheten til forbedringer. Men det viktigste er slett ikke å bli bedre, men å ha et mål å trene fram mot. Det er godt å kunne gjennomføre konkurransen og føle at man har et bra grunnlag. Den beste følelsen under et løp hadde jeg i fjor under Nordmarkstravern. Årets før var det et tungt slit, denne gangen var det en veldig god opplevelse. Det er denne godfølelsen jeg jakter etter, ha det trivelig undervegs selv om det selvsagt skal være slitsomt når man henter ut det beste av seg selv. For meg må dette helst være et litt lengre løp, i hvert fall en halvmaraton. Det er langt nok til at man kan kjenne på svingningene undervegs, tillate seg å gå litt i kjelleren for så å hente opp nye krefter og kjøre på videre. En fantastisk følelse når man får til dette!
Det nye målet i år blir Selen Fjellmaraton:
http://fjallmaratonsalen.se/
Her skal jeg løpe helmaraton. Dette løpet er akkurat hva jeg trenger: helmaraton i for det meste terreng. Gleder meg! Ser ut til at jeg er så heldig at jeg får med meg en klubbvenninne fra Romerike runners og da blir sikkert våre kjære med også slik at det kan bli en fin tur ut av det.
Da er det bare å stå på framover! Ser fram til mange og lange, fine turer i terrenget til sommeren.

Planer framover

Mens jeg løper tenker jeg. Det er en flott anledning til å være alene med tankene sine. Selv om Boy er med på løpeturen og jeg har musikk i ørene, får jeg tenkt. Alt etter som hvordan formen føles, planlegges ofte konkurranser. Men ikke bare det, problemer av ymse slag har mange ganger blitt løst på løpeturer. Enten har jeg funnet løsningen eller jeg innser at det er bagateller jeg ikke trenger å bry meg med. I det siste har jeg ofte tenkt på hvilke konkurranser jeg skal delta på i år.
Og det blir som følger:


Fredagsbirken 14.mars
Fjellhamarstafetten 23.april
Skarverennet 26.april (kaller ikke dette konkurranse egentlig, det er et turrenn)
Råskinnet 3.mai
Beitostølen, Fjellgeita (10 km terreng)
Birkebeinerløpet 14.juni
Skogsmaraton 21.juni
Kongsvinger halvmaraton 2. august


ABIK karusellen og UKI karusellen


Dette regner jeg som bankers. Utover høsten får vi se hva det blir til.
Har bestemt meg for at det blir den "vanlige" birken i år også, ikke Ultrabirken. Tror det blir litt for tøft for meg. Jeg er opptatt av at det skal være moro å løpe og jeg er ikke klar for et ultraløp enda. Hvis jeg får prøvd meg på litt lengre distanser i sommer og beholder formen etterpå, kan jeg tenke meg å være med neste år. Og da blir det ikke Skogsmaraton uka etter, det er i hvert fall sikkert!
Jeg har veldig lyst til å delta på et litt lengre terrengløp, men finner ingen passende her i Norge. Har derimot sett på Fjellmaraton i Salen den 30.august. Kanskje det kunne være et aktuelt mål.
I mens tenker jeg videre på mine løpeturer.

Løse hunder

Selv om jeg har hund selv, er jeg ikke glad i løse hunder. Til det er mistenksomheten til eierne for stor. Jeg opplever dessverre altfor ofte at eieren ikke har kontroll på hunden sin og selv om den er aldri så snill, vet man da ikke hva som skjer når to hannhunder møter hverandre. Jeg har alltid min i bånd og han kan lett føle det truende om det kommer en tøff hannhund rett mot ham.
I går var vi somvanlig på en tirsdag ute på langtur. Jeg kan bare gjenta det jeg skrev på fjesboka i går:

Hva er det med rottweilereiere? Pointeren min, Boy, og jeg var ute og løp i kveld. På veg over fra Stormyra mot Løvenstad møter vi et følge med tre løse rottweilere. Jeg stopper opp i god avstand for å gi dem en sjanse til å koble hundene. To av dem blir koblet, den tredje kommer mot oss. Jeg er i utgangspunktet redd for rottweilere og dette så ut til å være en hannhund, så jeg trekker Boy godt inn til meg og snur meg litt bort. Men denne hunden kommer rett mot oss og Boy føler det nok også truende og begynner å knurre. Dermed setter rottweileren i gang å bjeffe og bykser mot oss. Jeg får rett og slett panikk, drar Boy med meg og prøver å gjemme meg bak en av de andre og roper at de må ta tak i hunden. Noen av dem gjør et tafatt forsøk på å gripe tak i ham, men han bykser unna. En av dem, sikkert eieren, sier at han ikke biter. Ja vel, men en bjeffende truende, STOR hannhund er ikke særlig trivelig, så jeg fortsetter å rope at de må ta tak i ham og går i dekning bak de andre personene. Til slutt lyktes eieren i å få tak i hunden og jeg kommer meg unna. Jeg roper da at de bør ha hundene i bånd, hvor etter jenta sier at "Det er ikke båndtvang"! "Men du plikter å ha kontroll" svarer jeg. Da får jeg til svar at det var min skyld, jeg framprovoserte situasjonen! Ok, jeg forstår at hunden sikkert ikke hadde til hensikt å bite, da hadde han fått tak i en av oss med èn gang. Og jeg innrømmer at jeg var livredd og fikk panikk og ropte at de måtte få tatt tak i den. Rottweileren veide sikkert like mye som Boy og jeg til sammen, og tanken om angrep surret rundt i hodet mitt. Men at jeg skal gå ut av sitasjonen og føle meg skyldig, er det riktig da?

Jeg forstår godt at folk som i utgangspunktet er redde for hunder opplever slike situasjoner som enda verre enn jeg. Jeg er mest redd for at min lille, puslete pointer skal bli spist opp! Og i går var jeg skikkelig redd, denne tunge, store hannhunden virket veldig truende der han bykset etter oss og bjeffet.

Dette gjorde at gleden over løpeturen ble litt mindre, men jeg fullførte runden min! Uansett ble det jammen 17 km i går også. Det er kanskje egentlig på tide å øke på kilometerne, men det var veldig tungt å løpe i går, gangvegene var ikke brøytet alle steder og det var mange glippetak. Jeg tenker at jeg beholder grunnlaget og kommer nok ikke til å øke lengden på turene før mot slutten av februar. Langturene har jeg på ski i helgene.

Og sånn går no dagan

Dagene og ukene går, og treningen går som den skal. Men i helgene blir det skigåing og ikke løping. Og det er vel greit med tanke på fredagsbirken som nærmer seg. Det var imidlertid nedtur å gå på ski i Romeriksåsen sist lørdag: altfor mye grus og kvist i løypa. Forhåpentligvis har det bedret seg nå etter at det har kommet en del snø den siste uka. Denne helgen har jeg vært på hytta og der er det i hvert fall nok snø! Lørdagen brukte vi til å måke snø av taket på hytta og annekset samt måke fram vinduer og vegen til annekset for å få tatt badstue. Det snødde, blåste og føyket så kraftig at løypene blåste igjen. Jeg forsøkte meg på en skitur, men snudde etter knappe 500 meter. Det er ikke noe moro når en ikke ser løypa, den er føyket igjen flere steder og det ligger hauger man ikke ser før man plutselig trer skiene inn i dem! I dag fikk vi gått en liten tur, men det blåste stedvis ganske mye i dag også. Bjarne fikk en hvit flekk på nesa, antagelig begynnende forfrysning. Jeg dekket til ansiktet med buff og vindskjerm, noe som var helt nødvendig!
Jeg er standhaftig med langturene, hver tirsdag legger jeg ut. Føler meg ganske flink, kommer meg ut helt alene (bare med Boy som selskap) i all slags vær, mørkt og kaldt og jeg er sliten etter jobb. Men etterpå kommer jo belønningen: skikkelig følelse av velvære. Ellers er det to ganger med intervalltrening med Runners. Tror jeg skal prøve å variere litt mer med en terskeløkt av og til. Langturene blir forresten ikke over 18 km. Jeg bruker et par timer på dette og da orker jeg rett og slett ikke mer. Lengselen etter dusjen, middagen og sofaen blir for sterk! Turer lengre enn dette er lettere å ta i dagslys utover våren. Men jevn trening gjennom hele vinteren må jo føre til resultater, håper jeg!

Birkenkveld for jenter

I går var jeg på Birkenkveld for jenter på Norges Idrettshøyskole.
Tone Lien ønsket velkommen og så fortalte Birgit Øverbye Tennøe fortalte om sine erfaringer fra birken. Hun har deltatt 28 ganger og har 21 klasseseiere. Litt historikk kunne hun også og det var interessant å høre om hennes opplevelser og litt om hvordan hun trener, det er en meget engasjert dame. Hun mente også at dette med at langturene skal gå så rolig var overdrevet. Det gjelder først og fremst for de som trener VELDIG mye, fortrinnsvis 2 ganger om dagen. Og det mente hun det ikke var så mange i forsamlingen som gjorde. Dermed behøvde vi ikke å være så redde for å kjøre litt hardt på langturene. Dersom alle langturene er rolige blir det et sjokk å få på seg startnummer. Da går det slett ikke rolig! Men hun la også til at hun aldri trente det samme to dager på rad. Dermed får vel kroppen den nødvendige hvilen likevel.
Etterpå snakket Ine Wigernæs om helse og litt om kosthold. Hun understreket viktigheten av glede i livet og fortalte historien om rotteforsøket. En gruppe rotter ble tvunget til å trene (dvs løpe i hjulet sitt, ellers fikk de støt), den andre gruppen trente når de hadde lyst. Og gjett hvilken gruppe som fikk best resultat!?
Ine hadde også med moren sin, Ingrid Wigernæs som var en kjent dame for mange. Birgit hadde til og med hatt henne som trener i yngre dager og kunne fortelle om en  inspirerende trener som var et stort forbilde for mange.
Til slutt skulle Trude Dybendahl fortelle litt om skiteknikk, men hun hadde meldt avbud i siste liten og Anne Jahren tro til isteden. Det er jo en dame vi har hørt en del om og selvsagt kunne hun også mye om skiteknikk. Det er ikke så lett å formidle skiteknikk uten ski og uten bilder å presentere, men siden hun fikk så liten tid til å forberede seg måtte hun nøye seg med å snakke og vise via kroppsspråk. Og litt fikk vi jo med oss likevel.
Det var i det hele tatt en meget inspirerende kveld som ga ny inspirasjon til de planlagte skiturene i Romeriksåsen i helgen!