Birkebeinerløpet

Så var tiden kommet til et av årets store begivenheter: Birkebeinerløpet. Av en eller annen grunn var jeg ikke så tent denne gangen. Kanskje skyldtes det at det liksom var "feil" årstid? Helen og jeg var like lite motiverte og psyket hverandre ikke akkurat opp. Men jeg kjente sommerfuglene begynte å komme før vi la oss på Sjusjøen fredag kveld. Når jeg i tillegg sov dårlig om natta, var alt som det pleide. Vår treningsvenninne Solveig startet kl 9 og dro tidlig av gårde og vi misunte henne. Litt lenge å vente til kl 11.20 når vi var oppe halv åtte. Jeg drakk blandingen min med ringer, blåbærsaft og Farris. Har begynt å få god erfaring med denne blandingen og sverger til den før lange løp. De andre syntes jeg drakk utrolig mye. Enda var jeg tørst! Klaget over det hele morgenen, men turte ikke å drikke for mye vann ved siden av, det skal jo tross av alt ut igjen. Men jeg var fremdeles tørst da vi startet, og jeg angret på at jeg ikke tok drikkebelte likevel. Synes det er vanskelig å få i seg nok drikke på matstasjonene når pulsen er høy og jeg er i farta.
 Men endelig var vi i gang. Jeg lunket bokstavelig talt av gårde, klarte ikke å motivere meg til å ta i. Dessuten er min plan alltid å ta det pent i starten. Men da jeg hadde løpt 7 km og brukt 43 minutter, begynte jeg å forstå at jeg måtte ta et grep. Og da Jan Sverre stod langs løypa og ropte at Solveig hadde løpt på 1.57 våknet konkurranseinstinktet! Jeg kunne da ikke la Solveig slå meg! Vi hadde på forhånd tippet på tiden for oss selv, og mitt håp var å komme i mål på nettopp 1.57, ett minutt bedre enn i fjor. Men den farten jeg hadde lagt opp til nå, var dette umulig. Så endelig begynte jeg å ta i og økte gradvis farten. Prøvde å regne ut undervegs hva tiden ville bli for hver gang jeg så kilometertallet, men gikk etter hvert litt surr. Forstod bare at jeg måtte ta i skikkelig skulle jeg komme under dette magiske tallet! Og du verden så sliten jeg ble etter hvert. Da snek det seg fram en djevelsk tanke om at neste lørdag skal jeg løpe dobbelt så langt... Dobbel distanse for hver lørdag hjelp, hvordan skal dette gå!?
Og tørsten, hvordan gikk det med den? Jo da, jeg fikk i meg litte grann vann på hver drikkestasjon og da gikk det greit.
Runnersvennene Frøydis og Mari-Anne med menn skulle stå et sted langs løypa, men jeg hadde enda ikke sett noe til dem. Men da kroppen begynte å bli fryktelig sliten så dukket de endelig opp. Med Runners banneret, bjeller og heiarop! Modolv løp til og med ved siden av meg for å ta bilde. Hvilken oppmuntring! Formelig fløy av gårde en stund etter dette. Så hjertelig takk!
Ga på det jeg hadde mot slutten, skar nok mange rare grimaser, bet tenna sammen og ga jernet. Den eneste vondten jeg kjente var et skikkelig tak i den en rumpeballen. Godt jeg skal til naprapaten på onsdag, trenger nok å få løsnet på denne før Skogsmaraton.
Så var jeg endelig i mål! Og tiden? 1.53.46 og jeg er kjempe fornøyd! 4 minutters forbedring fra i fjor må vel være bra? Men jammen kostet det, jeg ga det jeg hadde. Merkekravet var 2.07.18 så jeg hadde god margin på det. Pokalen fikk jeg også!
Og slik så skoene ut etterpå:

Nå gjelder det å lade opp til lørdagens utfordring, antagelig den største i år. Vil jeg klare å forbedre fjorårets tid, eller er kroppen for mye preget at de siste ukenes harde løp?