Råskinnet

Jeg var ikke motivert foran dette løpet og lurte på hvorfor i all verden jeg hiver meg på slike forferdelige utfordringer? Da lørdag morgen opprant og det atpåtil regnet, bestemte jeg meg for at dette er siste året jeg gidder å bli med på et slikt løp! Coachen og jeg kom oss imidlertid innover. Det regnet og parkeringsplassen på Sognsvann var temmelig full. Køen for å hente startnr var lang, det regnet fremdeles, var surt og kaldt og inspirasjonen uteble.
Men så sluttet det å regne og jeg begynte på oppvarmingen. Snakket med Amalia, Adelheid og Jorunn og alle virket tent for oppgaven. Og i gang kom vi. I år slapp vi den forferdelige stanken vi hadde i fjor. Isflak i gjørma er egentlig greit, det gjør at vi ikke synker så sant vi treffer isflakene da. Av og til faller man mellom disse, men noen skrubbsår på leggene på man regne med. Likeså greiner og kvister som pisker en i ansiktet, aggressive menn som kommer bakfra og presser seg foran, de hopper på akkurat den flekken du er i ferd med  å treffe slik at en kollisjon er uunngåelig. Noen ber til og med om unnskyldning før de farer videre, mens andre bare peser videre. Jaja, slikt må man regne med i kampens hete. Gjørmehullene var ikke så dype i år så jeg kunne gi på litt mer enn i fjor. Men vannet var like kaldt som det pleier! Og da vi skulle over Sognsvann ca 2 km før mål, var jeg like nær å miste pusten som de foregående årene. Det gjelder å holde seg fast i tauet og karre seg over. Som jeg sa flere ganger undervegs: En snarveg kan fort bli en omveg. Dette viste seg flere ganger når noen forsøkte å passere utenom køen. Når en synker ned i gjørma til livet bruker en både tid og krefter på å komme seg opp igjen, istedenfor å følge køen og velge den greieste vegen.
Beina var ikke like tunge som de pleier, men bevares, jeg kjente det både på pusten og beina at det var tungt i år også. Men ellers er jeg greit fornøyd med løpet, det er ikke lett for meg å få bedre tid. Jeg tenkte undervegs at hadde jeg vært alene i løypa, hadde det gått fortere. Men det er som sagt ikke lett å komme forbi andre løpere i de vanskelige partiene.
De tre første i min klasse er heller ikke lette å slå: Kare Langerud, Ragnhild Bratberg og Sharon Broadwell. Min klubbvenninne Jorun havnet på 7. plass og jeg på 10.
Og det beste av alt: jeg har bestemt meg for at jeg kommer tilbake neste år! Dette er jo gøy! Og hvilken herlig følelse etterpå, når dusjen er overstått og varmen har kommet tilbake i tærne. Da smaker rødvinen ekstra godt på kvelden!