I dag må jeg skrive litt om hunden min, Frøya. Hun ble boende hos eksen da jeg ble skilt for 4,5 år siden, men jeg hentet henne så ofte jeg kunne og tok henne gjerne med på hytta. Dessverre slo hun seg ikke til ro i blokk og jeg kunne derfor ikke ha henne hos meg på heltid. Men hun var overlykkelig hver gang jeg hentet henne, skjønte nok at da ble det som regel hyttetur! Og det var for henne som for meg: hytta var paradiset på jorda. Frøya ble 12,5 år og det er jo ikke så verst. Det siste året hadde hun mange kuler rundt omkring på kroppen og det var mange tanker jeg gjorde meg rundt det. Derfor tenkte jeg hver gang jeg hadde henne at "dette blir den siste julen, dette blir den siste påsken osv." Likevel er det alltid et sjokk når det skjer! Hun ble brått syk tirsdag kveld og onsdag måtte hun få slippe, en gammel hund skal slippe å lide seg gjennom behandlinger for kreft.Sist hun var med er for 4 uker siden og da gikk vi lange turer, ja, hun løp til og med litt løs og koste seg virkelig. Så mange gode minner har vi sammen, og de lever videre!
Så leit! Man blir virkelig knyttet til hundene. Fint at hun fikk bli såpass gammel likevel.
SvarSlettHuff så trist...
SvarSlettMen 12,5 år er virkeleg ein bra alder! Hunden min fylte nettopp 11år, og er alltid med meg på tur. Eg nyt kvar dag eg har ho, fordi eg veit jo aldri kva som kan skje med henne plutseleg (ho har svulstar ho også, men er frisk og rask ellers). Som du skreiv, så blei Frøya brått sjuk, og dette kan jo alltids skje med gamle hundar.
Men det ser ut som ho har hatt det bra sidan ho koste seg så godt på tur, godt tegn det!
Så tomt det blir når ein hund blir borte, og det er ufatteleg trist.
La minnene leve :)
Noe av det tristeste som finnes.
SvarSlett