søndag 18. september 2011

Etter birkebeinerløpet



Ja, så er årets birkebeinerløp vel overstått. Forkjølelsen var ikke borte og formen var ikke helt topp. Viljen derimot, var det ikke noe å si på! Bjarne sa om morgenen at hadde det vært legekontroll, så hadde jeg sikkert ikke fått starte. Mitt motargument var at jeg bare hadde hostet to ganger i løpet av natten. Helte innpå Kan Jang, Fort frisk, Sambucol og rød solhatt! Samt nesedråper og c-vitaminer. I tillegg drakk jeg Ringer i vann med blåbærsaft for å hindre kramper. Sistnevnt førte antagelig til diareen jeg hadde om morgenen. Starten gikk ikke før 12.45 for min del, pulje 13, og det var i grunnen greit for innen den tid hadde magen stabilisert seg.
Startskuddet gikk og jeg var i gang. Helen hadde tyvstartet og fikk løpe avgårde. Da var det Liv, Solveig og jeg igjen av kjente i denne puljen. Solveig tok tidlig ledelsen og forsvant etter hvert. Hun kom inn på 2.10 og fikk premie til og med. En super innsats etter flere år med skader.
Liv lå rett foran meg og jeg lurte på hvordan denne duellen skulle gå. I det første skikkelige gjørmepartiet etter slalombakken mistet hun imidlertid skogen og lå på alle fire og halte og dro for å få den opp! Senere mistet hun også den andre, så dermed var løpet kjørt for henne og hun klarte heller ikke merket.
Jeg slet både med pusten og beina. Beina var tunge som bly og lårene ble tidlig vonde. Jeg tror aldri jeg har vært så sliten i noe løp, hatt så vonde lår og måttet gå så langt ned i kjelleren for å hente krefter. Jeg måtte jobbe mye med tankene og fortelle meg selv hvor godt treningsgrunnlag jeg egentlig har gjennom flere år og dermed var godt rustet til å klare dette løpet. Men fy, så tungt det var! Forunderlig nok har jeg heller ikke sett så mange andre slitne løpere. Jeg forventet at mange skulle styrte fram på grusvegpartiene og at merketiden ikke skulle bli så mye slakkere enn i fjor. Da jeg så skiltet med tider hvordan man lå an til merket, tenkte jeg at dette aldri ville gå i dag siden jeg bare hadde 30 sek å gå på på den tiden. Jeg klarte riktignok å øke farten litt til neste målested, men deretter gikk det saktere. Stor var derfor min forundring da jeg oppdaget at jeg klarte merket med 4 min. margin! Hurra! Jeg må innrømme at merket er målet for meg.
Som sagt var det mange slitne løpere. Mange gikk og mange hadde vonde bein. Antagelig var de få partiene med terreng ekstra gjørmete og harde og belastet derfor muskulaturen ekstra mye. Det å deretter løpe mye på grusveg ble kanskje for tøft for mange? Det er vel dette som førte til at kravet til merket i min klasse var 15 dårligere i år enn i fjor.
Jeg håper virkelig løypa er tilbake i gammel trase neste år, med mange flere terrengpartier og mindre grus. Det skal jo tross alt være et terrengløp!
Ellers var jeg kjempe fornøyd med mine Salomon sko. De sitter godt på beina og er kjempe gode å løpe i. I tillegg gir sålene godt feste. Jeg hadde overhodet ikke vondt i leggene og kjente ingen tegn til kramper. Lårene derimot, - vel, det er vondt å gå i trapper i dag!
På kvelden var det fest hos Jan Sverre med premieutdeling, god mat, badstue og bad i stampen. Som vanlig var det kjempe trivelig, sosialt og hyggelig. En fin kveld som har blitt en tradisjon etter dette løpet.
I morgen er det trening i arbeidstiden og det betyr løping med gutta. Hm, lårene har kanskje bare godt av det. Tirsdag er det siste løp i RBIR karusellen, 3.5 km i Gjerdrum. Da er sesongen på hell og jeg er glad jeg ikke skal løpe halvmaraton i Oslo på søndag!
Og forkjølelsen? Jo, den er der fremdeles, men jeg ble da ikke verre etter løpet i hvert fall. Hvor lurt det er å løpe når man ikke er helt i form kan vel heller diskuteres. Men når lysten og motivasjonen er helt på topp, ja da er det bare å kjøre på er min erfaring. Man får i hvert fall kjørt seg både psykisk og fysisk.

5 kommentarer:

  1. Jeg kikket etter salomon i hallen på Lillehammer, men husket ikke helt hva de het de som du hadde... jeg turte rett og slett ikke å ta sjansen på at de jeg så på var samme modellen som du anbefalte! Jeg endte derfor opp med noen andre som helt klart egner seg best på sti! Med så mye grus-løping så tok de fullstendig kål på leggene mine og jeg klarte ikke løpe i de små oppbakken på slutten for jeg var på knekkpunktet av å få krampe ;-) Begge leggene er fortsatt så stive at jeg må gå sidelengs i trappene og jeg halter når jeg går flatt ;-) Lårene derimot: jeg hadde så sterke ben hele veien at jeg var helt forbauset! Kun i siste svingen på oppløpet kjente jeg ene låret.... Så, vi fikk det altså helt motsatte hva legger og lår angår! ;-) Ett år til neste gang!! ;-)

    SvarSlett
  2. Ja Silja, og da tenker jeg at jeg skal være enda bedre forberedt! Mer bakketrening, både opp og ned. Siden det var så mye grus denne gangen er det klart at det kan være tøft for leggene også, terrengskoene er jo egentlig ikke beregnet på dette.

    SvarSlett
  3. Det høres jo ut til å ha vært en strålende oppladning og et fjærlett løp :-)

    Litt skummelt å løpe med antatt forkjølelse i kroppen, men det er ikke lett å holde seg unna når sagflislukta river i nesa!

    Lykke til i Gjerdrum... ingen grunn til annet enn bare å jogge gjennom der.

    SvarSlett