Fallskjermhopping

Fem spente tøffinger dro til Tønsberg i går ettermiddag for å hoppe i fallskjerm. Alle var like spente, men likevel ganske rolige. Mannfolkene hoppet først, så vi damene fikk anledning til å se hvordan det foregikk.
Så ganske spektakulært ut! Vi skulle opp i ca 12000 fot, dvs ca 4000 høydemetere. Så skulle vi falle til ca 6000 fot før skjermen løses ut.
Akkurat det å falle fritt ut fra flyet var ganske spesielt. Da går det i ca 200 km/t og det er fort i fritt fall! Når jeg har kommet opp i 50 km/t på sykkel synes jeg det er skummelt! Jeg hadde problemer med å åpne øynene og smile til fotografen på dette tidspunktet. Men så klarte jeg å tenke som så at jeg kan jo ikke ha øynene lukket, da ser jeg jo ikke hvor flott det er (he,he ganske logisk)! Når skjermen kom ut, ble alt bare fryd og gammen. En kraftig snurring i vinden fikk maven til å røre på seg, men du verden så herlig det var å ligge der å flyte! Jeg sa på forhånd at jeg ikke pleier å skrike, men bli stiv av skrekk. Så stivnet ble jeg imidlertid ikke, så stemmebåndene fikk luftet seg! Min makker Einar beroliget meg med at det var fullt lovlig å skrike! Oj, hvilken herlig følelse det var å ligge der å nyte utsikten, så komfortabelt! Hadde ikke lyst til å gå ned igjen, men det måtte vi visst. Før det sier Einar at "dette er kontoret mitt"! Hm, slik utsikt har ikke jeg på mitt kontor. Særlig ikke for tiden hvor vinduene er spikret igjen pga oppussing!
Ved landing tok vinden litt tak i skjermen slik at vi ble kastet litt rundt før vi ble liggende stille. Men det gjorde ingen ting, denne opplevelsen var bare unik! Vi var høye lenge etterpå alle sammen og var enige om at dette slett ikke var en "once-in-a-lifetime" opplevelse, men måtte gjøres igjen. Kanskje en årlig forteelse?