søndag 2. september 2012

Nordmarkstravern

Ja, så opprant dagen for Nordmarkstravern. Kan ikke si at jeg var like på hugget foran dette løpet som foran Skogsmaraton. Da følte jeg meg godt forberedt og formen var sant å si ganske bra. Etter det har det ikke blitt så mange langturer og de lengste har vært på 16 km. I tillegg har jeg vært sliten med lavt jernlager (og prøvene viste også litt lavt stoffskifte, noe jeg ikke liker å tenke på). OG det er dårlig luft og innestengt på jobben. Dette høres ut som et lite foredrag i selvforsvar full av unnskyldninger.... Vel, det er vel det det egentlig er!
I tillegg hadde jeg en dårlig dag. Tung i kroppen, litt småsår i halsen - ja, kroppen og jeg spilte rett og slett ikke på lag. Kjente under småløpingen før start at dette kom til å bli en tung dag. De første 10 km var utrolig tøffe, 7 av dem på grusveg og allerede da begynte beina og bli tunge. På stipartiene gikk det litt bedre, der får jeg ny motivasjon fordi jeg synes det er utrolig gøy å løpe der det er litt ulendt med røtter og steiner. Nå har ikke jeg løpt dette løpet før, men i år var det temmelig klinete og gjørmete mange steder. Det minte meg litt om Råskinnet innimellom og det er jo et løp jeg liker! Jeg var glad jeg hadde terrengskoene (Salomon), de gir godt feste i slikt terreng.
I Skogsmaraton var det ikke uvanlig at mange gikk i bakkene. Til å begynne med her var det INGEN som gikk! Og jeg tenkte selvsagt at jeg ikke ville være den første og måtte bare presse meg videre, pustet og peste. Først etter 6,5 km så jeg den første som gikk i en liten bakke. Litt gåing ble det videre også i de verste kneikene i terrenget. Kilometrene gikk egentlig ganske raskt unna, men beina ble som bly etter hvert. Den siste mila slet jeg virkelig og med blylodd til bein kostet det å komme seg framover. Men du verden så flott løypa er, mange flotte partier langs vann bl.a. I tillegg var været strålende, så hva mer kan man forlange - annet enn en litt bedre form...
Min styrke er blant annet at jeg klarer å fokusere selv om jeg sliter, jeg klarer å gå ned i kjelleren og hente opp uante krefter. Jeg pleier også i tilfeller hvor jeg er skikkelig sliten tenke at jeg må flyte på at jeg har en god grunnform og hente fram de skjulte reservene. Husker godt birkebeinerløpet i fjor,da hadde jeg vært forkjølet dagene før løpet og følte jeg måtte under kjelleretasjen for å hente krefter.
Så dukket endelig Sognsvann opp og da kan det ikke være så langt ned til Kringsjå... Men jammen føltes det som vi løp og løp i en evighet før vi endelig kunne høre speaker sin stemme. Der dukket jammen Marius opp, en kollega som jeg var sikker på var i mål for lenge siden. Vi løp sammen inn til mål, en herlig følelse å vite at jeg slipper å bli dynget ned av kommentarer hvor overlegent han slo meg! En tilskuer sa at "nå er det bare 100 meter igjen til mål". 100 meter stønnet jeg, det er jo en evighet! I tillegg var det en liten kneik på slutten. Denne tilskuerens avstandsbedømmelse var imidlertid temmelig slett, for det kan ikke ha vært mer enn knappe 50 meter fra der han satt.
Og endelig var jeg i MÅL!

5 kommentarer:

  1. Gratulerer! Du er utrolig tøff og sterk!

    SvarSlett
  2. Jeg måtte le litt nå; jeg tenkte nemlig underveis i går at jeg var under kjellernivå og rota ;-) Det er jo sinnsykt å løpe 30K når man har lave jernverdier!! Tim taua meg gjennom Sørkedalsløpet da jeg hadde lite jern og det var ikke mer enn 11 blytunge kilometre... som føltes nesten uoverkommelige! SÅ spør du meg så er du klin gæern (på en positiv måte selvsagt!!) som gjennomførte i går!! Grattis! Bøyer meg i gjørma!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, det varmer å høre. Det er vel egentlig litt galskap også, men så er jeg foruten litt smågal også en smule trassig kanskje. Håper formen blir bedre til Birken,-men det er jo hele 2 uker igjen til den!

      Slett
  3. Synes det høres ut som det var utrolig bra gjennomført, jeg - når du sliter med både det ene og det andre! Er det 30 km? For meg er det helt utenkelig å GÅ 30 km en gang, og langt mindre løpe... Du er skikkelig sprek!
    Når det er sagt, er det ikke noe hyggelig at du sliter med helsa. Selv om du ikke liker å tenke på det, så bør du jo ta det på alvor (men det gjør du sikkert...).

    Takk for koselig kommentar om hundeholdet vårt! Vi prøver vårt beste, og målet er jo - som du skriver - at han skal bli en trygg og fin hund. Det er han for så vidt allerede. Å sove i telt ved (eller i) hundegården er visstnok ganske vanlig i polarhundkretser når man skal gjøre valpene trygge ute om natta. Nå begynner han å bli så stor at det virkelig begynner å bli gøy!

    SvarSlett