Råskinnet 2015

Det går slag i slag med konkurranser. Får nesten ikke trent i mellom, må jo samle overskudd.
Denne lørdagen var det Råskinnet som stod for tur. Jeg har deltatt en del ganger i dette løpet, men i år som i hvert fall de siste to årene, sa jeg før løpet at "neste år skal jeg IKKE melde meg på dette marerittet her". Jeg gruet meg til det kalde vannet, møkka og gjørma.
Men så var vi i gang og stemningen var bra. Og undervegs slo det meg at "dette er jo gøy"! Det er jo derfor jeg deltar, hvordan kunne jeg glemme det? Jeg stortrives i terrenget, selv om jeg merker at det i år ikke har blitt så mange turer i terrenget. Det er annerledes å balansere på steiner, røtter, gresstuer og bakse seg gjennom gjørme, helt annerledes enn å løpe på grusveger og asfalt. Jeg flyter på at jeg har mange års erfaring med å løpe i terrenget, men jeg hadde nok følt meg sikrere og hatt mer å gå på med litt mer terrengtrening i beina. Jeg hadde imidlertid veldig høy puls undervegs så jeg kunne nok uansett ikke ha løpt særlig fortere, selv med mer terrengtrening.
Vannet var ikke fullt så kaldt i år, og ingen isflak som i 2013. Men det er likevel så man gisper når man kommer ut i Sognsvann, spesielt mot slutten da vannet rekker meg til brystet. Ikke var det fullt så gjørmete heller. Eller, det er vel riktigere å si at gjørma ikke var fullt så klinete! Ellers var det som vanlig opp og ned unnarennet i hoppbakken. Der var det ikke klinete i år, men til gjengjelde var det tømmerstokker i bunnen av bakken som måtte forseres før oppstigningen kunne begynne. I tillegg var det mange små og store bratte bakker som det nesten er umulig å løpe i og som gjorde at pulsen ble høy. Jeg fatter ikke hvordan mange kan løpe så utrolig fort, det ser ut som de bare flyter oppå alle hindringene!
Så kom jeg endelig nærmere målområdet og den store haugen skal forseres opp og ned og så er det innspurten mot mål! Jammen var det litt krutt igjen i beina og jeg kunne gi på litt til ære for tilskuerne.
Og hvilken mestringsfølelse man får etterpå!
Siden Idrettshøyskolen er stengt var garderoben i Lyn sitt klubbhus litt lenger ned. Garderoben var temmelig liten og det var bare tre dusjer. Derfor fortet jeg meg inn der til en utrolig varm og god dusj.  Etterpå smakte det himmelsk med en brødskive og en vaffel!

Sentrumsløpet 2015

Tja, hva skal jeg si? Jeg løp 3 minutter dårligere enn sist, som var i 2013. Selvfølgelig er jeg jo ikke fornøyd med det! Men jeg løp jo med den energien jeg hadde, det var tungt og slitsomt, men gikk altså ikke fort nok. En hard start gjør at jeg må ta det litt med ro i begynnelsen ellers går det i hvert fall helt galt.
Men så får jeg stikke fingeren i jorda og tenke etter hva tids økningen skyldes. Jeg har gått mye på ski i vinter, men stort sett løpt 2 ganger i uken. Intervalltreningen har det imidlertid ikke vært noe særlig fart i, kroppen har vært tung og treg. Ellers har jeg vært frisk og har bare vært forkjølet èn gang. Men jeg blir jo ikke yngre med tiden, jobber full tid og står opp tidlig. Kanskje driver jeg kroppen for hardt? Skal jeg være snillere med meg selv tro? Eller kanskje jeg er for snill mot meg selv og ikke presser meg for hardt på intervalltreningene? Jeg trenger i hvert fall både litt mer fartstrening og flere langturer. For løpene står i kø! I kveld er det bedriftskarusellen (ABIK) sitt første løp på Kjeller. Det er en kort lidelse, kun 2,8 km. Ikke min favorittdistanse. Men får ta det som trening og forsøke og presse meg maks! På lørdag er det Råskinnet og det er verre. Hvorfor i all verden melder jeg meg på slike grusomme løp? Hm, jeg kan kanskje fortelle det på lørdag ettermiddag.
Uansett, jeg elsker å trene og er veldig glad i å løpe. Blir rastløs og urolig hvis jeg ikke får løpt et par dager. Og nå er det vår og lysere om kvelden, muligheten for fine løpeturer om kvelden er absolutt til stede!

Konkurransesesongen er i gang!

(Bildet er lånt fra UKI sin Facebookside).
Et sikkert vårtegn er at løpekonkurransene er i gang! For min del var debuten i UKI karusellen på Jessheim på lørdag. Det første løpet var 3 km på veg. En ganske kjedelig løype egentlig, men jeg forstod at arrangørene vil prøve å ha en løype de kan ha hvert år og det er ikke sikkert det er snøfritt i terrenget rundt såpass tidlig på året vanligvis. For rundt stadion her er det et flott skogsterreng det er supert å løpe i og heldigvis går de andre løpene der.
Men dette løpet gikk altså på asfalt og avsluttet med ca 300 meter inne på banen. På bildet går starten for damene og alle ser dypt konsentrert ut! Vi er ikke så mange som du ser, og det er synd for dette er et flott arrangement. Og som sagt går flere av løpene i terrenget rundt stadion på myk skogsbunn.
Jeg synes jeg ikke helt har kommet ut av skimodusen enda, at beina er tunge og kroppen dorsk. Jeg hadde derfor ingen andre forhåpninger enn å komme under 15 minutter. Motvind var det også i deler av løypa og det gjorde det skikkelig tungt. Selv inne på banen de siste 200 meterne var det motvind.
Tiden ble 14.16 og jeg er godt fornøyd med det. Jeg er ikke spesielt rask og slike korte løp er et pes synes jeg.
Jeg fikk med meg klassevinner premien min fra i fjor, en Poul Pava skål. Skikkelig fine premier i denne karusellen! Deltagerpremien er hardangerbestikk.
Nå er jeg i gang! Det gjelder å få trent mellom alle løpene, ikke alltid så lett å få til langturer. Søndag kom jeg meg ut og løp 15 km, var veldig fornøyd med det.
Onsdag er det Fjellhamarstafetten hvor jeg har sagt jeg kan være reserve. Lørdag er det Sentrumsløpet og det blir verre, 10 km på asfalt! Likevel synes jeg det er et fint løp, mye folk både i og utenfor løypa, sosialt og trivelig. Dessuten samling av Runnere etterpå. Vi går gjerne ut og spiser etter løpet og det er veldig hyggelig.

Tilbake til hverdagen

Ja, så er det slutt på ferien for denne gang. Påskeferien har som vanlig blitt tilbragt på hytta på Nordseter. Planen var mange og lange skiturer samt å prøve seg på noen løpeturer om morgenen og dertil en del yogaøkter. Og hvordan gikk det? Det startet bra, 1-2 yogaøkter om dagen og en lang og fin skitur pr dag. Løpeturen om morgenen fristet ikke helt, litt gruff i kroppen og litt løst i løypa. Den 4. dagen smalt det: forkjølelsen var et faktum. Deretter var det av og på annen hverdag omtrent. Været var så fint, men med en liten trekk i lufta var det perfekt å være på tur, men litt kjølig å sitte i hytteveggen. Dermed var ikke valget så vanskelig: ut på tur! Muligens var ikke kroppen helt enig i disse turen, kanskje ville den heller ha ro? I hvert fall ga den meg en fryktelig hoste som igjen gjør at jeg er støl i brystbeina enda. Siste dagen tuslet jeg av gårde, måtte stoppe og hoste med jevne mellomrom, men det var da så deilig å være på tur! Til slutt sier Bjarne at nå tar vi korteste veg tilbake, dette er bare tull. Og jeg tuslet lydig etter (heldigvis, var vel egentlig glad for at noen tok avgjørelsen for meg) og falt sammen på sofaen da vi kom tilbake. Men jeg var da ikke sliten?
Når du nesten ikke klarer å snakke fordi du hele tiden blir avbrutt av hostekuler sier det seg muligens selv at kroppen trenger ro? Kanskje er jeg treg til å ta signalene...  
Jeg pleier "alltid" å løpe langtur 2. påskedagen og det var selvsagt planen i år også. En lang, fin tur i skogen på bortimot 3 mil. Fornuften sa meg at det antagelig ikke var så lurt, kanskje jeg burde gi kroppen noen dager til restitusjon for å bli helt bra? Merkelig nok klarte jeg å holde meg i ro, tv var til god hjelp. Mange fine programmer jeg hadde tatt opp i påsken fikk jeg i hvert fall sett.
Ok, så skal jeg avstå fra trening i dag også. Men hvordan går det med opptrappingen mot maraton og andre løp framover da? Jeg har fått en del langturer på beina siden jul, men ikke så mange og lange som jeg burde, synes jeg. Langturene har mest foregått på ski og det vet jeg ikke er godt nok i min opptrapping til maraton. Men det er enda 10 uker igjen til Nordmarka skogsmaraton (hjelp, ikke flere!).  Nå får jeg først gi kroppen en sjanse til å hente seg inn igjen, så får jeg legge en ny plan.

Fredagsbirken

Ja, så gikk jeg fredagsbirken i år også. Utrolig at jeg utsetter meg for denne selvvalgte piningen! Jeg som er dårlig teknisk til å gå på ski og pysete i utforkjøringer. Men så er det slik at jeg synes det er moro med utfordringer og herlig å ha gjennomført strabasiøse fysiske utfordringer. Mestringsfølelsen er stor og det er en veldig herlig følelse.
Derfor gikk turen til Rena i år også. Bjarne var couch og sjåfør og vi ankom i god tid slik at han fikk smørt skiene og jeg alle de andre nødvendige ærendene. Smøringstipsene ble fulgt, men jeg kjente med èn gang jeg kom i gang at dette ble glatt! Og det var jeg ikke alene om, vi var mange som svettet og slet med bakglatte ski. Etter 3 km la jeg på litt VR60, men var redd det skulle kladde og la på altfor lite. Vi var mange som trodde det kom til å bli kaldere over fjellet, men der tok vi feil, det ble heller mildere. Dermed valgte jeg å stå i smørekø ved 9 km for å få lagt på VR70. Og det var som å komme til himmelen! Endelig var det mulig å gå litt mer ordentlig på ski. I denne køen var det mange som var slitne og oppgitt over bakglatte ski og dårlige løyper. Muligens var løypene kjørt midt på natta, for nå var de snødd igjen. Etter 19 km kom løypemaskinene, og folk jublet! Men det varte bare 6-7 km, så stoppet de og vi fortsatte i dårlige løyper.
På Midtfjellet møtte jeg noen kjente og fikk lagt på mer VR70 som gjorde at jeg igjen kunne gå litt bedre. På Sjusjøen fikk jeg kjenne på at jeg var sliten og aldri har jeg vært så glad for nedoverbakker! Ikke gikk det spesielt fort heller, fuktig som snøen var. Føttene var søkkvåte og kalde og det var deilig å endelig høre speakeren i mål.
Etter altfor lang tid var jeg endelig i mål, våt, kald og sliten. Utrolig deilig å komme i dusjen og få tint føttene. Tøyet var vått både av svette og av den våte nedbøren og det var godt å få på seg tørt tøy.
En liten shoppingtur i hallen måtte jeg selvsagt ta, mange fristelser der.
Så gikk turen til fjells på hytta. Deilig å ta på seg våte skistøvler og traske oppover med ski som nå kladdet. Jaja, når man har gått 54 km på ski under tunge forhold klarer en jo usle 2,5 km i flotte løyper!
Og tenkte jeg "aldri mer"? Nei da, tankene spant rundt hva jeg skal gjøre for at turen skal bli bedre og lettere å gjennomføre. Dvs. mer trening på rulleski, styrketrening for overkropp, flere skiturer og mer trening på å kjøre nedoverbakker. Så får vi se om tiden og orken strekker til det neste året.....

Fremdeles både løping og ski

Det er egentlig ganske slitsomt å prøve og holde nivået oppe både på løping og skigåing, men det gir jo mange fine treningsturer! Jeg blir aldri noen stor skiløper, men forbedringspotensialet er der absolutt.
Torsdag i forrige uke var det skidag på UiO. Men hva gjør fakultetet mitt? Jo, de legger er seminar til samme dagen! Da måtte det jo bare bli slik at noen av oss gikk på ski dit seminaret skulle holdes, ikke sant? 4 stk startet fra Skansebakken i Sørkedalen kl 7.15 torsdag morgen. Og jammen stod det flere biler der allerede! Noen var tydeligvis ute på en morgentur. Og disse personene møtte vi etter hvert. Til og med en med hodelykt! Det var jo lyst da vi møtte ham, men han hadde sikkert vært ute en god stund og glemte å skru av lykten. Fantastisk innsats i hvert fall.
Turen gikk fint innover, skiføret var topp (hadde smurt med universalklister), solen skinte og det blåste ikke nevneverdig. Tempoet var bra og kroppen føltes fin. En liten lynrask stopp ved Løvlia hvor vi spiste en brødskive. Men hva skjedde etterpå? Jeg stivnet en smule, men litt bortover og oppover gikk greit. Så begynte elendigheta: mange og ganske krasse, svingete nedoverbakker! Der må jo jeg bare bremse, tør ikke for mitt bare liv å suse rett ned som de andre gjorde. I tillegg var sporet kjørt opp på feil side, og det kunne jo hende vi møtte noen. Uansett må jeg ploge i slike bakker og da går det unektelig litt saktere. Så de andre måtte bare vente. Med all den plogingen forsvant det meste av klisteret og det ble dårlig feste. I tillegg løsnet snøringen i støvlene så det å gå fiskebein ble også tungt. Dermed ble den siste mila litt slitsom, men endelig var vi på Kleivstua. Derfra gikk vi på beina ned til Sundvollen og rakk så vidt en dusj før lunsj og seminar. En flott start på dagen!
Dagen etter var jeg ganske støl i baken, sikkert etter all plogingen, og litt tung i beina. Men langtur stod på programmet og det var bare å komme seg ut. Våren er i anmarsj og det var en fin dag med sol, varmegrader, men litt vind. Gangveger uten is og snø er jo bare herlig! Og med Adidas boost på beina måtte jo bare turen bli vellykket. Så veldig fort gikk det ikke, men det ble 26 km og jeg var godt fornøyd etterpå!

Innevær

Denne helgens vær var stor kontrast til forrige helg hvor jeg fikk tre flotte solskinnsdager og to langturer. Lørdag blåste det ganske friskt. Greit nok med vinden i ryggen, men ikke ok å få den rett i mot. Vi la turen over til Sjusjøen og kjøpte aviser slik at resten av dagen var reddet. Den planlagte langturen ble avlyst. Motivasjonen var ikke lett å holde oppe når vinden pisker i ansiktet og ble heller ikke forsterket av at Bjarne absolutt ikke vil være med å gå langtur i slikt vær. Dermed ble det aviser og boken til Øyvind Hammer som jeg kjøpte etter foredraget sist lørdag. Øverst sees skavlen som lå utenfor hyttedøra. Burde tatt bilde på søndag også for da var den enda høyere og dekket hele forsiden! Vi dro mot parkeringen litt over tolv og merkelig nok kjørte løypemaskinen innover da. Nesten ingen vits, løypene ville helt sikkert blåse igjen med èn gang.
Etter så lite trening i helgen føler jeg meg full av overskudd og starter uka med bakkedrag i kveld med Romerike Runners. Har planlagt langtur på beina i morgen, men må kanskje holde litt igjen pga den planlagte skituren til Sundvollen på torsdag.