Høst

Nei, nå får det være nok sutring. Jeg er jo frisk og sprek, hva klager jeg på! Tenk på andre, som ikke orker halvparten av det jeg gjør. Jeg får heller tåle å sove litt ekstra innimellom.
I hvert fall har blodprosenten kommet seg. Hva jernnivået er, får jeg vite om et par dager. Siste måling viste at det var på 5 (hva nå enn det måles i), forrige gang var det på 15. Så noe har skjedd. Kanskje mye løping tærer på jernlagrene?
Uansett fikk jeg meg en fin løpetur i Østmarka i går. Var ute i nesten 3 timer, km antallet ble 18,5. Jeg tok det veldig rolig, tok bilder og nøt turen. Dessuten var det temmelig glatt både på steiner og røtter, og jeg hadde ikke lyst til å bli liggende alene langt inne i Østmarka. Møtte ikke et menneske fra jeg forlot Marikollen til jeg kom til Åmodtdammen (via Setertjern), så sjansen for å bli funnet hvis jeg skulle bli skadet, var ganske minimal. Løp med Icebuggene, de gir en så utrolig herlig løpsfølelse og jeg har derfor blitt kjempe glade i disse. Men litt glattere enn Salomon er jeg overbevist om at de er.
Dette bildet er tatt på samme sted som i våres. Fargene har skiftet og det går tydelig mot en mørkere årstid.
Jeg var ikke hjemme før ti på syv, og da begynte det jammen å bli mørkt.
Snart er det slutt på kveldsturer i skogen, og de kommer til å savnes sterkt.
Til helgen er det imidlertid Eremitageløpet, så da blir det ingen skogstur!

Mini høstferie

Som vanlig er det herlig å komme seg til fjells. Nå synes jeg livet har bestått mye av jobbing den siste tiden så det var ekstra godt å komme på hytta. Atpåtil hadde jeg en ekstra fridag. De siste dagene har jeg vært ganske forkjølet og jeg har derfor ikke løpt på hele 5 dgr. He,he, høres vel ikke så mye ut, men uvant for meg. Det var derfor herlig å få seg en løpetur igjen. Søndag var været strålende fint og turen gikk derfor til Lunkefjell. Turen er på vel 1 mil og det var passe denne dagen. Flere som er ute i samme ærend, men også mange som går tur og til og med et par syklister. Helt uforståelig at de orker å sykle denne ruta her, men det er ganske mange som gjør det i løpet av sommeren.
i morgen skal jeg ha en legesjekk igjen. Da får jeg høre om jernnivået har kommet seg. Jeg har drukket floradix i 1,5 md, men har sluttet nå. Synes imidlertid jeg er mer trøtt enn vanlig igjen, så det spørs....Kanskje det bare er innbildning og vanlig høst-trøtthet.

På hytta uten å løpe!

Denne helgen har jeg vært på hytta uten å løpe, det er vel nesten sensasjon! Jeg hadde med meg min venninne Grete, og vi er vel ikke kjent for å sette oss ned i sofaen akkurat! Det ble gåtur både lørdag og søndag. Lørdag gikk vi over Lunkefjell til Sjusjøen og besøkte våre hyttevenner der. Etter å ha blitt servert både god mat og vin, skulle vi gå samme veg tilbake. Da var klokken blitt 18.30 og vi lurte jo på hvor langt vi kom før det ble mørkt. Turen bortover tok tross alt to timer. Men det er nå rart med det, når man er ute og går og det langsomt mørkner, venner øynene seg til det. Vant som vi er med å gå i ulent terreng, gikk det helt greit. Men jammen var det på tide å komme seg på slettere underlag når klokken nærmet seg halv ni! Da vi kom inn i hytta, var det ganske rart å se ut og se hvor mørkt det egentlig var.
En fin tur ble det og lyset forsøkte vi å forevige ved dette bildet.
Søndag ble det en tur i dagslys, og det er jo fint det også!
Tankene mine gikk til de som løp de ulike lengdene i Oslo maraton på lørdag. Beina kjentes løpbare, så denne gangen kunne jeg helt sikkert ha vært med. Vanligvis synes jeg det er for kort tid mellom birken og Oslo maraton. Detgjorde sikkert ikke noe at jeg ikke var med, Nordmarkstraveren var tross alt bare 14 dager før birken. På torsdag hadde jeg en intervalløkt hvor kroppen generelt føltes veldig grei, og da var lysten der. Formen er for tiden ganske bra og det føles som jernnivået har bygget seg opp. Skal ta en sjekk hos legen til uka.
De neste løpene er Eremitageløpet i Danmark og så blir det sesongavslutning med Lørenskog halvmaraton. Etter det har jeg tenkt å ta det litt rolig en stund framover. Planen er å få langturer på ski utover vinteren før jeg begynner å bygge opp løpeformen med lengre løpeturer igjen i slutten av februar/begynnelsen av mars.
Spørsmålet er valg av løp i juni. Jeg har veldig lyst til å løpe Nordmarka Skogsmaraton en gang til for å se om jeg kan forbedre tiden min. Men jeg har også vanskelig for å stå over birken, og den blir vel antagelig bare èn uke før. Kan jeg klare begge disse løpene?

Birkebeinerløpet

Så er årets birkebeinerløp over.
Som vanlig ble dette en sosial helg med overnatting i en leilighet på Sjusjøen. Vi starter alltid helgen med shopping i Håkonshall. Her er det mange godbiter, salg på mange gode produkter av kjente merker. Kjente treffer man også og det er jo hyggelig. Jeg klarte å styre kjøpeiveren og endte opp med en løpevest, en Bergan fleecejakke og to par sokker.
I motsetning til tidligere måtte vi nå kjøre til start. Vi har leilighet rett ved den gamle starten på Sjusjøen stadion og kan se starten fra vinduet. Men slik er det altså ikke lenger. Det gikk imidlertid greit å kjøre fra Sjusjøen og ned, i motsetning til de som kom sørfra fikk vi høre.
Og som vanlig lurer jeg alltid på hvorfor i all verden jeg utsetter meg for dette! Var ganske nervøs før start denne gangen, aner ikke hvorfor. Kanskje fordi løypa er ny og jeg ikke helt har oversikt over merketid og farten undervegs.
Men været var fint og antrekket var capri og kortermet t-skjorte. Et perfekt valg!
Helen og jeg hadde jo løpt gjennom løypa på forhånd, så helt ukjent var den ikke. Det er imidlertid noe annet å løpe sammen med andre mange.
Jeg synes det gikk ganske greit. Nå har jeg jo løpt både Skogsmaraton og Nordmarkstraveren, så lengden på dette løpet er nærmest kort i forhold. Men hardt nok likevel!
Jeg åpnet pent, visste at de 6-7 første km var harde med en del småbakker. Var redd for å bli stiv og sur i lårmuskulaturen som jeg hadde tendenser til i Nordmarkstraveren. Må forresten fortelle at jeg etter Travern ikke oppfattet at merket ble dyttet i hånda mi, det fant jeg først da jeg åpnet lommen i drikkebeltet jeg brukte rett før starten gikk på birken! Jeg hadde skrevet mail til arrangøren og spurt hva merkekravet var og fikk det tilsendt i posten. Var jeg virkelig så sliten? He,he, får ønske at jeg ikke blir så sliten denne gangen!
Hadde Helen i sikte foran meg et godt stykke, men så forsvant hun. Etter vel halvløpt fikk jeg beskjed om at hun bare lå to minutter foran meg og da fikk jeg litt inspirasjon til å øke farten slik at avstanden i hvert fall ikke skulle bli større.
Jeg synes det er litt vemodig at løpet ikke lenger har start på fjellet, det har jo blitt et rent skogsløp. Men jeg må innrømme at jeg synes løypa er bra og akkurat i min stil. Mye terreng og lite grusveg. Litt teknisk krevende med stier og gjørme, men ikke så mye at det er vanskelig å løpe.
Og kilometrene gikk jo så fort nedover! Jeg klarte å tenke positivt hele vegen, også når jeg begynte å bli litt sliten. Vanligvis er jeg fryktelig sliten etter ca 15 km, men jeg kjenner at jeg har blitt litt vant til lengre løp. Tankene gikk da til de andre to lange løpene jeg har deltatt i, ved 15 km gjorde det ikke noe at jeg var sliten, det var jo bare 6 km igjen! I Travern var jeg bare halvvegs da, og det er stor forskjell.
Da det ble lettløpt på slutten med grusveg klarte jeg til og med å øke farten litt.
Herlig å komme til mål, deilig følelse av å være ganske sliten, men ikke helt utmattet og likevel ha tatt ut det jeg hadde.
Tiden ble 1.58.41 og det ble plass nr 31 av 124 i klassen og holdt så vidt til premie. Det synes jeg er utrolig morsomt, neimen ikke verst å få premie i et så stort løp! Klarte merket med ca 9 min margin. Den lille pokalen ble brukt til akevittglass på "banketten" hos Jan Sverre etterpå. Hvor vi forøvrig fikk en fantastisk servering - som vanlig. Til og med premiering til vi damene som hadde løpt! Morsomt med en slik avslutning.
Jeg må vurdere om jeg ikke må løpe til neste år også, selv om Skogsmaraton er uken etter hvis løpet flyttes til juni!

Dommen over icebugene

Nå er Icebugene testet og avgjørelsen er klar! Første konkurranse de ble brukt i var UKI karusellen 6.9. Det var en 8,5 km løype i skogen ved nye Jessheim idrettsarena. Og hvilken løpsfølelse! De er så lette at beina nærmest svever av seg selv! Utrolig herlige å løpe i. De gir godt feste over alt, MEN på hardpakka,litt fuktig jord/leire ble de for glatte, dessverre. Det er det samme mønsteret under disse som under Salomon, men materialet minner mer om plast enn gummi. På birken tør jeg derfor ikke å velge annet enn Salomon. Og det er jo sko jeg er godt fornøyd med. Men Icebugene er enda lettere, så lette at det nesten er som å løpe barbeint!
Forøvrig gikk det bra på dette løpet, syntes jeg klarte å få opp litt tempo og resultatet ble 42,45. Ikke så verst til å være meg det.
Lørdag ble det først gåtur til Lunkefjell med sekk og matpakke. Der møtte vi Frode som skriver Sportsbloggen: http://frodemonsen.blogspot.no/. Han testet ut deler av Ultrabirkenløypa. Artig å møte på de man leser bloggen til.
Etter gåturen ble det løpetur til Sjusjøen over Lunkefjell. Der skulle vi på besøk til Jan Sverre. De andre kjørte bil mens jeg benyttet anledningen til en treningstur. Det ble et lite opphold der med servering av vafler, kaffe og akevitt. Jeg bare måtte løpe tilbake igjen. skoene var fantastiske å løpe med i denne løypa. Det var ikke spesielt vått så skoene satt godt. De formelig fløy over steinene! Det ble 7,7 km bortover og 7 km tilbake siden jeg valgte litt forskjellig løype på Nordsetersiden av Lunkefjell. Været var flott, solen skinte og vinden var ikke altfor plagsom. En flott tur! Håper beina er like lette neste lørdag. Kanskje har det hjulpet med to dager hjemmekontor og at vi dessuten har flyttet over til nabobygget på jobben og dermed fått både lys og luft!

Fallskjermhopping

Fem spente tøffinger dro til Tønsberg i går ettermiddag for å hoppe i fallskjerm. Alle var like spente, men likevel ganske rolige. Mannfolkene hoppet først, så vi damene fikk anledning til å se hvordan det foregikk.
Så ganske spektakulært ut! Vi skulle opp i ca 12000 fot, dvs ca 4000 høydemetere. Så skulle vi falle til ca 6000 fot før skjermen løses ut.
Akkurat det å falle fritt ut fra flyet var ganske spesielt. Da går det i ca 200 km/t og det er fort i fritt fall! Når jeg har kommet opp i 50 km/t på sykkel synes jeg det er skummelt! Jeg hadde problemer med å åpne øynene og smile til fotografen på dette tidspunktet. Men så klarte jeg å tenke som så at jeg kan jo ikke ha øynene lukket, da ser jeg jo ikke hvor flott det er (he,he ganske logisk)! Når skjermen kom ut, ble alt bare fryd og gammen. En kraftig snurring i vinden fikk maven til å røre på seg, men du verden så herlig det var å ligge der å flyte! Jeg sa på forhånd at jeg ikke pleier å skrike, men bli stiv av skrekk. Så stivnet ble jeg imidlertid ikke, så stemmebåndene fikk luftet seg! Min makker Einar beroliget meg med at det var fullt lovlig å skrike! Oj, hvilken herlig følelse det var å ligge der å nyte utsikten, så komfortabelt! Hadde ikke lyst til å gå ned igjen, men det måtte vi visst. Før det sier Einar at "dette er kontoret mitt"! Hm, slik utsikt har ikke jeg på mitt kontor. Særlig ikke for tiden hvor vinduene er spikret igjen pga oppussing!
Ved landing tok vinden litt tak i skjermen slik at vi ble kastet litt rundt før vi ble liggende stille. Men det gjorde ingen ting, denne opplevelsen var bare unik! Vi var høye lenge etterpå alle sammen og var enige om at dette slett ikke var en "once-in-a-lifetime" opplevelse, men måtte gjøres igjen. Kanskje en årlig forteelse?

Testing av formen og nye sko

I går bare måtte jeg ut en tur både for å teste formen etter Nordmarkstraveren og de nye skoa. Icebugene virker litt mykere enn Salomon så jeg var spesielt spent på hvordan de var å løpe på  grusveg og grovere steiner. De er så myke at det er som å løpe med tøfler, noe jeg synes er skikkelig herlig å løpe med. Sålen er imidlertid litt bedre enn på tøfler, heldigvis! Stoffet er av en litt stivere art, ikke det hullete stoffet som bl.a. Asics har og som det går hull på etter kort tid. Icebugene innfridde virkelig, de var utrolig herlige å løpe med. Jeg formelig fløt gjennom terrenget. Beina var forunderlig bra, bare en smule tunge. Muligens er de en smule glattere enn Salomon, men jeg må teste de litt til før dommen faller og avgjørelsen om de skal brukes i birkebeinerløpet eller ikke.
Det ble 7,5 km i rolig tempo i nydelig ettermiddagssol gjennom en liten del av Østmarka. Boy syntes også det var en fin tur. Endelig ble det løping på ham også!
I ettermiddag står jeg overfor nye utfordringer: fallskjermhopping! Mer om det i morgen.